Dagens forskrifter reduserer ikke antallet vannskader, tvert i mot risikerer de å øke sannsynligheten for at det skjer. Kampen mot lekkasjer må derfor bygge på kunnskap i stedet for frykt. Hvis ikke risikerer man å legge til rette for en ytterligere flom av vannskader. Fokus i dag er på sikring og krav, ikke på selve utførelsen. Det mener VVS-ingeniør, Patrick Storm-Jansen.
Han tilføyer at på tross av ekstreme forskrifter for innebygde sisterner og rør i rør i boliger er vannskader fortsatt et betydelig problem i norsk byggebransje.
- Spør man en servicerørlegger hvilke vannlekkasjer han oftest rykker ut til, kommer innebygde sisterner langt ned på lista. På den annen side melder forsikringsselskapene at det aldri er feil på hverken materiell eller utstyr. Nær sagt alle problemer og skader skyldes feil montering.
Forvirring og ulik praksis
Kravene rundt innebygde sisterner i rom som ikke er våtrom har i mange år vært et hett tema rundt lunsjbordet hos rørleggere og rådgivere. Men hva sier egentlig teknisk forskrift? Hvordan skal det tolkes? Og hvordan løser man dette på best mulig måte?
- Noen mener man kan benytte en «kappe» som samler lekkasjevann og synliggjør dette med drenering til rom. Noen mener man må ha sluk i rommet, mens andre jeg har snakket med forholder seg til regelen om at utstyr med overløp ikke trenger ytterligere sikring.
Andre igjen følger forskriften til punkt og prikke og installerer en lekkasje-sensor bak veggen. For det er faktisk minstekravet teknisk forskrift legger opp til, men er alt dette egentlig nødvendig? Det er betydelig forvirring og ulik praksis, noe som tyder på at forskriften er uklar, sier vvs-ingeniør Patrick Storm-Jansen.
Unødvendig
Innbyggings-sisterner i rom som ikke er våtrom behandles i dag med et norsk særkrav hvor automatisk vannstoppventil er et absolutt minimum til lekkasjesikring. Men man skal tre klar over at en innbygd sisterne i-seg-selv er sikret mot både kondens, mot feil på innløpsventil ved at overskytende vann i sisternen renner ut i skåla og ved at vanntilkoblingen er gjort inne i sisterne med heltrukket rør-i-rør fra fordelerskapet.
- Hvordan kan et slikt produkt skille seg i negativ retning fra et konvensjonelt gulvstående porselenstoalett? Et standard vannklosett har ubeskyttet ett-lags porselenssisterne, utenpåliggende vanntilkobling, plastslanger, kuleventil og en høyst tvilsom gjennomføring i bunnen av sisternen som har for vane å brekke tvers av ved slag eller press. Det skal sies at en innbygget sisterne er en noe mer komplisert installasjon, men når det gjøres riktig vil jeg påstå at det er en langt sikrere løsning enn en standard WC. I tillegg er en innbygd sisterne beskyttet av en solid vegg, påpeker Storm-Jansen.
Hvorfor kravet?
Storm-Jansen stiller spørsmål om hvorfor det kreves så mye sikkerhet.
- Hva er bakgrunnen for lovverket? Er det erfaringstall fra forsikringsselskapene som tilsier at moderne innebygde sisterner representerer en spesielt stor risiko? Forskning? Eller er det uheldige, kostbare hendelser på 2000-tallet? I ettertid har man sett at skadene skyldtes feil på produkt, feil montering og feil i konstruksjonen, påpeker Storm-Jansen.
Konsekvensen er at man i dag bruker store summer på å sikre mot feil.
- Hvem sikrer at sikringen er montert korrekt? Det blir falsk trygghet om vi skal sikre oss mot en slurvete rørlegger, ved at samme rørlegger monterer sikring. I mange tilfeller blir sensorene koblet ut når man går lei av at vaskevann og annet søl stenger vannet i utide. Jeg ønsker en debatt hvor forsikringsselskapene uttaler seg om hva som forårsaker de store, alvorlige lekkasjene. Slik at bransjen, med rørleggere, byggherrer og rådgivere, i samarbeid med myndigheter kan utarbeide løsninger og regelverk som faktisk, ikke bare tilsynelatende snur statistikken i positiv retning.
Over himling
En entreprenør vil normalt ikke gjøre mer enn det som kreves for å oppfylle spek og regelverk, og samtidig holde kostnadene nede. Teknisk forskrift krever i dag at åpne rørføringer kun forekommer i våtrom. Dvs. rom med sluk og membran.
- Tilførselsrør i tradisjonell utførelse over systemhimling i et næringsbygg er i realiteten IKKE i henhold til gjeldende regelverk. Ved mindre det plasseres en fuktføler under alle skjøter eller korridorene utstyres med sluk (noe de fleste vil være enige i at ikke er et tema, men som SINTEF faktisk har foreslått). Alternativet er å benytte vanskadesikre sjakter med sensorer og magnetventiler og spre rørnettet ut i etasjene fra sjaktene med rør i rør-systemer. Hvis det er mange våtromssoner rundt om i bygget må man da altså trekke ett strekk for hver sone med varmt- og kaldtvannsledning pluss sirkulasjon i dimensjoner opptil 35mm avhengig av behovet.
Brann uten vann
Følgelig må også brannledninger trekkes som en egen kurs fra hovedinntaket og før alle magnetventiler. Hvis ikke risikerer man å stå der med brannslange uten vann om man skulle være uheldig å spyle på en fuktsensor.
- Dette kan vi få til, hvis byggherre, arkitekt og forprosjekterende er tidlig på denne ballen og planlegger bygget deretter er det en flott løsning. Men slik er det sjeldent i praksis, sier Storm Jansen.
En annen utfordring er oppussing av eksisterende bygningsmasse? Hvordan skal utførende rørlegger kunne vinne et anbud hvor det blir priset inn flere hundre vannstoppsensorer for å oppfylle kravene? Eller et vanvittig antall meter rør i rør? Alt dette som må til for å oppfylle kravene i Tek.
- Og har det noe for seg? spør Storm-Jansen, som mener forsikringsbransjen sitter på svaret når det gjelder hva som forårsaker de store lekkasjene. Denne informasjonen må tas til følge når regelverket utarbeides.
Veiledninger
Det er også behov for tydelige tekniske veiledninger for emnet slik at tolkning og misoppfattelser ikke forårsaker urettferdige anbudskonkurranser eller bygg som er utformet på en slik måte at vannskadesikkerhet blir dyrt og vanskelig å oppnå.
- Min erfaring er at alvorlige vannlekkasjer skyldes feilmontering av pressfittings, dårlig klamring/skjøting av avløpsrør som går fra hverandre, frostsprengning av rør og sist men ikke minst, sprinkleranlegg. Hvordan skal vi sikre oss mot en vannlekkasje som av naturlige årsaker ikke kan stoppes automatisk? Rørene kan heller ikke legges i vannskadesikre rør i rør! Man må se realiteten i dette og rette fokuset mot årsaken, istedenfor å sikre seg med alskens tungvinte og fordyrende løsninger? Årsaken til de største vannskadene er montasjefeil. Produktene er stort sett gode om de installeres riktig. Debatten bør dreie seg om hvordan man kan sørge for at de 20 prosentene av rørleggere som står for 80 prosent av skadene gjør jobben skikkelig!
Han tilføyer at på tross av ekstreme forskrifter for innebygde sisterner og rør i rør i boliger er vannskader fortsatt et betydelig problem i norsk byggebransje.
- Spør man en servicerørlegger hvilke vannlekkasjer han oftest rykker ut til, kommer innebygde sisterner langt ned på lista. På den annen side melder forsikringsselskapene at det aldri er feil på hverken materiell eller utstyr. Nær sagt alle problemer og skader skyldes feil montering.
Forvirring og ulik praksis
Kravene rundt innebygde sisterner i rom som ikke er våtrom har i mange år vært et hett tema rundt lunsjbordet hos rørleggere og rådgivere. Men hva sier egentlig teknisk forskrift? Hvordan skal det tolkes? Og hvordan løser man dette på best mulig måte?
- Noen mener man kan benytte en «kappe» som samler lekkasjevann og synliggjør dette med drenering til rom. Noen mener man må ha sluk i rommet, mens andre jeg har snakket med forholder seg til regelen om at utstyr med overløp ikke trenger ytterligere sikring.
Andre igjen følger forskriften til punkt og prikke og installerer en lekkasje-sensor bak veggen. For det er faktisk minstekravet teknisk forskrift legger opp til, men er alt dette egentlig nødvendig? Det er betydelig forvirring og ulik praksis, noe som tyder på at forskriften er uklar, sier vvs-ingeniør Patrick Storm-Jansen.
Unødvendig
Innbyggings-sisterner i rom som ikke er våtrom behandles i dag med et norsk særkrav hvor automatisk vannstoppventil er et absolutt minimum til lekkasjesikring. Men man skal tre klar over at en innbygd sisterne i-seg-selv er sikret mot både kondens, mot feil på innløpsventil ved at overskytende vann i sisternen renner ut i skåla og ved at vanntilkoblingen er gjort inne i sisterne med heltrukket rør-i-rør fra fordelerskapet.
- Hvordan kan et slikt produkt skille seg i negativ retning fra et konvensjonelt gulvstående porselenstoalett? Et standard vannklosett har ubeskyttet ett-lags porselenssisterne, utenpåliggende vanntilkobling, plastslanger, kuleventil og en høyst tvilsom gjennomføring i bunnen av sisternen som har for vane å brekke tvers av ved slag eller press. Det skal sies at en innbygget sisterne er en noe mer komplisert installasjon, men når det gjøres riktig vil jeg påstå at det er en langt sikrere løsning enn en standard WC. I tillegg er en innbygd sisterne beskyttet av en solid vegg, påpeker Storm-Jansen.
Hvorfor kravet?
Storm-Jansen stiller spørsmål om hvorfor det kreves så mye sikkerhet.
- Hva er bakgrunnen for lovverket? Er det erfaringstall fra forsikringsselskapene som tilsier at moderne innebygde sisterner representerer en spesielt stor risiko? Forskning? Eller er det uheldige, kostbare hendelser på 2000-tallet? I ettertid har man sett at skadene skyldtes feil på produkt, feil montering og feil i konstruksjonen, påpeker Storm-Jansen.
Konsekvensen er at man i dag bruker store summer på å sikre mot feil.
- Hvem sikrer at sikringen er montert korrekt? Det blir falsk trygghet om vi skal sikre oss mot en slurvete rørlegger, ved at samme rørlegger monterer sikring. I mange tilfeller blir sensorene koblet ut når man går lei av at vaskevann og annet søl stenger vannet i utide. Jeg ønsker en debatt hvor forsikringsselskapene uttaler seg om hva som forårsaker de store, alvorlige lekkasjene. Slik at bransjen, med rørleggere, byggherrer og rådgivere, i samarbeid med myndigheter kan utarbeide løsninger og regelverk som faktisk, ikke bare tilsynelatende snur statistikken i positiv retning.
Over himling
En entreprenør vil normalt ikke gjøre mer enn det som kreves for å oppfylle spek og regelverk, og samtidig holde kostnadene nede. Teknisk forskrift krever i dag at åpne rørføringer kun forekommer i våtrom. Dvs. rom med sluk og membran.
- Tilførselsrør i tradisjonell utførelse over systemhimling i et næringsbygg er i realiteten IKKE i henhold til gjeldende regelverk. Ved mindre det plasseres en fuktføler under alle skjøter eller korridorene utstyres med sluk (noe de fleste vil være enige i at ikke er et tema, men som SINTEF faktisk har foreslått). Alternativet er å benytte vanskadesikre sjakter med sensorer og magnetventiler og spre rørnettet ut i etasjene fra sjaktene med rør i rør-systemer. Hvis det er mange våtromssoner rundt om i bygget må man da altså trekke ett strekk for hver sone med varmt- og kaldtvannsledning pluss sirkulasjon i dimensjoner opptil 35mm avhengig av behovet.
Brann uten vann
Følgelig må også brannledninger trekkes som en egen kurs fra hovedinntaket og før alle magnetventiler. Hvis ikke risikerer man å stå der med brannslange uten vann om man skulle være uheldig å spyle på en fuktsensor.
- Dette kan vi få til, hvis byggherre, arkitekt og forprosjekterende er tidlig på denne ballen og planlegger bygget deretter er det en flott løsning. Men slik er det sjeldent i praksis, sier Storm Jansen.
En annen utfordring er oppussing av eksisterende bygningsmasse? Hvordan skal utførende rørlegger kunne vinne et anbud hvor det blir priset inn flere hundre vannstoppsensorer for å oppfylle kravene? Eller et vanvittig antall meter rør i rør? Alt dette som må til for å oppfylle kravene i Tek.
- Og har det noe for seg? spør Storm-Jansen, som mener forsikringsbransjen sitter på svaret når det gjelder hva som forårsaker de store lekkasjene. Denne informasjonen må tas til følge når regelverket utarbeides.
Veiledninger
Det er også behov for tydelige tekniske veiledninger for emnet slik at tolkning og misoppfattelser ikke forårsaker urettferdige anbudskonkurranser eller bygg som er utformet på en slik måte at vannskadesikkerhet blir dyrt og vanskelig å oppnå.
- Min erfaring er at alvorlige vannlekkasjer skyldes feilmontering av pressfittings, dårlig klamring/skjøting av avløpsrør som går fra hverandre, frostsprengning av rør og sist men ikke minst, sprinkleranlegg. Hvordan skal vi sikre oss mot en vannlekkasje som av naturlige årsaker ikke kan stoppes automatisk? Rørene kan heller ikke legges i vannskadesikre rør i rør! Man må se realiteten i dette og rette fokuset mot årsaken, istedenfor å sikre seg med alskens tungvinte og fordyrende løsninger? Årsaken til de største vannskadene er montasjefeil. Produktene er stort sett gode om de installeres riktig. Debatten bør dreie seg om hvordan man kan sørge for at de 20 prosentene av rørleggere som står for 80 prosent av skadene gjør jobben skikkelig!
