- Jeg føler jeg har vært på et vinnerlag!

Karrieren startet som læregutt hos rørleggerfirmaet Brødrene Sunde AS, og endte som bilansvarlig hos Assemblin. Derimellom har han fungert som rørleggerlærling, rørlegger, mester, assistent i boligavdeling, prosjektleder, saksbehandler, avdelingsleder, butikkavløser og kalkulatør. tillegg kan han se tilbake på mange år som tillitsvalgt og ansattes representant i styret.

Saken foretsetter under bildet: 

Bilde: Her ser vi Ståle Thuv i kjente Assemblin farger og logo, slik vi har sett han i mange mange år. 

Ståle hadde som ung ambisjoner om å begynne på ingeniørskolen. Men slik gikk det ikke, mimrer han. 

- Den gang måtte man ha 12 måneders praksis for å komme inn på ingeniørstudiene. Jeg tok derfor yrkesskolen først, som ga meg 10 måneders praksis. Deretter gikk jeg rundt til bedrifter og spurte etter sommerjobb, slik at jeg kunne få de siste to praksismånedene og starte på ingeniørskolen fra høsten. Men ingen ville ansette meg for to måneder, så de planene måtte skrinlegges. 

I stedet fikk han jobb hos rørleggerfirmaet Brødrene Lie med 50 ansatte, hvor Erik Lie tok ham under sine vinger. 

- Han mente at ingen burde bli ingeniør uten fagbrev, og lovte å hjelpe meg fram til svennebrevet om jeg startet som lærling i bedriften. Jeg tenkte at et svennebrev ville kunne ta meg videre til mesterbrev, derfor fulgte jeg hans råd og startet på læretiden i 1970. På den tiden måtte du nær sagt være sønn av en mester for å klare svennebrevet. Med en strykprosent på 90, handlet det nok i hvert fall mye om å kjenne de rette personene. Men Erik hold en hånd over meg og loset meg igjennom. 

I løpet av militærtjenesten, endret imidlertid Ståles livssituasjonen seg brått. Fra å være en fri og frank ungkar, skulle han plutselig bli far, – og det gikk som det ofte går...

- Ja, det ble giftemål, slik det var på den tiden!

Da han hadde dimittert fra Kongens klær på midten av 70-tallet, hadde bedriften fusjonert med Sunde AS og endret navn til Sunde & Lie. Ståle ble tilbudt jobb på kontoret og prosjektlederjobb i selskapet, samtidig som han gjennomførte fire år på teknisk fagskole. En god kombinasjon av jobb og skole, husker han. 

- Etter skolen var omme, kom en lærer bort og takket meg for hjelpen med undervisning. Med min yrkeserfaring, fikk jeg høy status og ble litt assistent i klasserommet. 

Ståle har alltid vært en person som vekker tillit. Allerede som lærling fikk han mange selvstendige jobber, til og med som bas!  Og som fersk prosjektleder, fikk han brått ansvar for store byggeprosjekter med opp mot 2000 leiligheter. 

- Det var selvsagt stas, men kanskje til tider litt for spennende for en uerfaren unggutt. 

Ståle ble også raskt valgt inn i klubben hos Sunde & Lie og deretter i funksjonærforeningen. En tillitsvalgtrolle som både har bidratt til å forme ham som person og påvirket yrkeskarrieren.  

- I 17 år satt jeg som ansattes representant i styret i de ulike selskapene, og fikk være med på mange store prosesser; som nedbemanninger, oppkjøp og fusjoner. Det var utrolig lærerikt og spennende, i tillegg til at jeg ble kjent med mange mennesker – også i toppledelsen.

Sunde & Lie ble kjøpt opp av svensk-eide Nordiske Varme Sanitær AS (NVS AS), men etter kort tid var det igjen i norske hender da Torhaug Gruppen - et av landets største tekniske selskap - overtok selskapet i 1979. Første del av 80-tallet, opplevde selskapet en eventyrlig vekst – i likhet med norsk næringsliv generelt. 

- Torhaug drev industriell boligbygging i stor skala, med eget verksted som prefabrikkerte avløpsrør og vannledninger i stor skala. Vi hadde på det meste en ordrereserve på 3000 boliger. Det kom trailerlass fra Sverige med rør, vi tegnet prosjekter og satte dem i produksjon. Det ble bygd boliger over en lav sko! 

Men intet tre vokser som kjent inn i himmelen. Da markedet kollapset mot slutten av 80-årene, rammet det byggenæringen brutalt. 
Konkursene fulgte i kjølvannet. Også Torhaug Gruppen ble mørbanket, men klarte likevel å komme seg gjennom krisen med ryggen i behold. 

- Funksjonærene gikk ned ti prosent i lønn, og lønnen for de øvrige ansatte ble fryst mot at ingen skulle bli sagt opp. Men likevel måtte vi si opp halve staben. Det var helt klart min tøffeste periode som tillitsvalgt å skulle være med og plukke ut hvem som fikk bli og hvem som måtte gå. 

- Mange av mine kolleger satt på kontoret mitt og gråt i fortvilelse. Men for meg handlet det om å ivareta nøkkelkompetansen mest mulig, slik at selskapet ikke gikk konkurs. På den måten ble mange stillinger – og familier – reddet. Men gøy var det ikke da det stormet som verst. 

Saken fortsetter under bildet:

​Bilde: Thuv har engasjert seg som de ansattes representant i styrene i flere av de bedriftene han har vært ansatt. Det har medført at han også måtte trekke i finstasen ved jevne mellomrom. 

- Jeg husker for øvrig at det like før krakket var en styresak om hvorvidt selskapet skulle gå på børs eller ikke med pengene etter mange år med store overskudd. Jeg syntes det var risikofylt og spekulativt, og var skeptisk. Min klare holdning var at vi heller skulle sikre driften. En av de eksterne styremedlemmene delte min bekymring, og slik bidro vi til at styret stemte forslaget ned.  Det var utrolig flaks, ellers hadde skuta gått rett til bunns i dragsuget av krakket. 

Også som ansatt, ble det svært tøffe tak for å kunne holde hjulene i gang. 

- Jeg jobbet mange timer overtid uten betalt minst to dager hver uke – inklusiv lørdag eller søndag. Jeg husker jeg dro hjemom i lunsjen for å prate med barna, deretter kom jeg hjem igjen for å si «natta». En stressende tid, hvor vi ikke visste om det var penger til neste lønn.  

Overtiden var i realiteten en dugnad for å redde bedriften og egen arbeidsplass – og ikke minst ha råd til å bli boende i huset de hadde bygd på Kolbotn i 1991.

Uten en hjemmearbeidene kone, hadde ikke all jobbingen vært mulig.

- Om jeg hadde fått slutt i jobben, hadde vi hatt sparepenger til å dekke to måneder med forpliktelsene våre. Det vil si at vi måtte ha solgt huset i en tid med sterke prisnedganger på boliger. Det hadde vært en enorm krise. 

Da boligmarkedet nærmest forsvant over natta, reddet Torhaug Gruppen stumpene gjennom industrikundene. To av dem var Ringnes bryggeri og Tiedemanns Tobakk. 

- Jeg hadde ansvar for å ivareta disse store og viktige kundene i henholdsvis 25 og 30 år ved siden av oppgavene med boligproduksjonen. Også det var lærerikt og utviklende for meg, i og med at vi måtte sette oss inn i helt andre prosesser enn på boliger. 

Torhaug Gruppen ble også hoffleverandør av rørtjenester til Slottet, og da de ikke hadde en prosjektleder til oppgaven, ble Ståle forespurt. Og takket ja, slik han som regel alltid gjorde til utfordringer. 

- Det ble nær 15 år med ombyggingsprosjekter på Slottet, og mange av de marmorservantene og løveføttene jeg hadde handlet inn ble behørig omtalt i media. 

Underveis hadde det igjen blitt endringer på eiersiden. I 2000 ble selskapet igjen kjøpt opp av NVS – som i 2013 byttet navn til Imtech inntil det tre år senere ble til Assemblin. 

- Jobben på Slottet ga oss et godt rykte med verneverdige bygg, og vi fikk blant annet i oppdrag å rehabilitere Skaugum og Villa Grande for Statsbygg. Sistnevnte identisk med eiendommen hvor Vidkun Quisling tok bolig under 2. verdenskrig, og som i dag er kjent som «Holocaust-senteret». Det var mye spennende og fasinerende historikk vi fikk et dypdykk i under disse oppdragene.

I 2016 fikk Ståle  hjerteproblemer som sendte han med blålys til sykehus. Da han kom tilbake i jobb, ble det tilrettelagt så han slapp stressrelaterte oppgaver. 

- Jeg ble seniorprosjektleder, hvor jeg alltid hadde en ved min side som avlastet meg og tok støyten om det dro seg til. 

Likevel ble han forespurt om å ta prosjektstyringen for grunnarbeidene på Politiets nasjonale beredskapssenter i Follo, da de ikke hadde ressurser å sette inn. 

- Det gikk bra, og bidro til at vi fikk fortsette arbeidene med bygget. 

De siste årene var han bilansvarlig hos Assemblin, og var en pådriver for elektrifiseringen av bilparken.

Ståle ble aldri ingeniør, men har ikke angret en dag på sine valg, sier han. 

- Det har aldri vært en kjedelig dag på jobb. Jeg har vært med på masse spennende og lærerike prosjekter, jeg har deltatt på en rekke foredrag og samlinger og ikke minst fått jobbe med hyggelige kolleger og bli kjent med utallige personer under veis.

- Og selv om det var noen utfordrende år på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, har jeg alltid jobbet i selskaper som har tjent penger og hatt god økonomi. Således føler jeg at jeg har vært på et vinnerlag.

Vi må også nevne at Ståle var sensor i den lokale svennebrevnemda i 30 år, innen han gikk ut på dato da han var 67 år gammel. 

- Jeg var nok en litt streng sensor, men for meg handlet det om være rettferdig også overfor de som gjorde god jobb. Det var mange som manglet praktisk kompetanse da de gikk opp til prøven. 

Nettopp praksisdelen mener han er en mangel i dagens rørleggerutdanning. 

- Jeg synes det fungerte bedre før reformen i 1994. Da handlet det om ett år på skole og tre år i bedrift. Jeg har alltid sagt at det er begrenset hva man lærer på skolen, og at det er en inngangsbillett til jobb. Det er først når du er ute og praktiserer at du virkelig lærer!

Selv om Ståle nå ikke lenger har en jobb å gå til, har han ingen planer om å sove bort dagene av den grunn. 

Saken fortsetter under bildet:

Bilde: På tur med bobilen. Ståle og hans kone liker å reise rundt med bobil, oppleve helt nye steder i vakre omgivelser. Slik som denne plassen de har funnet. 

- Jeg har 4 barn, 7 barnebarn, kone, hus, bobil og campingvogn, samt to vokse foreldre på henholdsvis 91 og 96 år jeg besøker en gang i uka og gjør ærender for. I tillegg blir det mer tid på å reise. Når bobilen nå stalles opp for vinteren, blir det nok noen turer til Syden framover. 

- Ellers er slektsforskning en fin vinterhobby, med flere tusen navn på slektstreet. Gjennom innsendelse av DNA, fant jeg for øvrig ut at faren min hadde en halvsøster ingen visste om. Da fikk jeg plutselig tre halvkusiner og en -fetter, så hvem kan vel hevde at slektsforskning er kjedelig, sier den sympatiske 70-åringen med et smil. 

Saken fortsetter under bildet:

Bilde: Høyt til fjells med kona

VVSforum takker for innsatsen og ønsker lykke til med pensjonisttilværelsen!