Ordningen med tiltaksklasser tar ikke nok hensyn til innholdet i hverken utdanning eller yrkespraksis. Kravene er for generelle og er ikke tilpasset rørleggerfaget. Ordningen bør derfor struktureres om til å bli lettfattelig og rettferdig.
Det sier fagsjef i VVS-foreningen, Ole Larmerud til VVSforum.
Kritikken fortsetter å strømme mot Direktoratet for Byggkvalitets arbeid i forbindelse med godkjenningsordningen for rørleggerarbeider.
- Formålet med ordningen må jo være å få rett mann på rett plass. Det vil si at utøverens kvalifikasjoner stemmer overens med jobben som skal gjøres. I dag er det dessverre ikke slik, og det synes jeg man skal gjøre noe med, sier Ole Larmerud.
Feil i starten
Den gamle ordningen med autorisasjon for rørleggere og minstekrav som rørleggermester for å kunne være ansvarlig faglig leder var ifølge Larmerud en helt grei og oversiktlig ordning. Den var enkel å forstå og hadde samsvar mellom kompetanse og evne til utførelse.
- Det var dessverre et stort kvalitetsmessig tilbakeskritt for rørleggerfaget at røleggeresvenner ble gitt mulighet for ansvarsrett. At andre fag skal bestemme over ens eget er uhørt. Det virker som om de som har laget ordningen ikke har kjent fagets innhold og histrie. Personer med kjennskap til faget bør være med når godkjenningsordningen bygges om, noe jeg synes bør gjøres. Ordningen slik den fremstår tar heller ikke hensyn til godkjenningsomådene, det kreves som kjent ulik kompetanse for ulike typer arbeid. Man kan ikke skjære alt over en kam her. Det må dessuten tas hensyn til innholdet i utdanningene for de ulike områdene, og harmonisere kravene med hvilke sertifiseringskrav som gjelder forøvrig, sier Larmerud.
Fagskolene undervurderes
En stor skjevhet med ordningen er at høy teoretisk utdannelse uten praksis gis for store rettigheter.
- For eksempel vil en fagskoleingeniør og en rørleggermester med prosjekteringserfaring være bedre kvalifisert for å utføre og prosjektere et sanitæranlegg i alle tiltaksklasser enn en sivilingeniør. Det ser ut til å være en slags trend at høy teoretisk kompetanse settes som motstykke til og vektlegges høyere enn praktisk/teoretisk utdanning og erfaring. Det kan nesten virke som om man ikke tror praktisk erfaring er viktig i det hele tatt. Kombinasjonen av nødvendig teoretisk forståelse kombinert med praktisk erfaring for fagområdet, er det aller viktigste for god kvalitet, påpeker Larmerud.
Det er i følge Larmerud åpenbart at lovmakerne ikke har satt seg tilstrekkelig inn i læreplaner og fagenes krav til etterutdanningskurs, dette kan være årsaken til at kravene til dokumentasjon er så diffuse.
Se på reell kompetanse
Larmerud etterlyser mer grundig inndeling, der det egges vekt på reell, tilpasset kompetanse innenfor de enkelte godkjenningsomådene. Det er ikke nok med generelle tiltaksklasser som i det alt vesentlige er tuftet på teoretisk og stigende kompetanse for klassene, uten å ta hensyn til de reelle kravene som tiltaket stiller. Et viktig punkt er at det må skilles mellom byggets og installasjonenes tiltaksklasser.
- Utførelse av en bunnledning på et sykehus kan godt være i tiltaksklasse 1 selv om bygget forøvrig er i klasse 3. I søknadsprosessen blir det ofte ikke skilt på dette, og dette vil ikke minst koste samfunnet store beløp, siden det hemmer konkurranse, påpeker Larmerud.
Ordningens mål må være å kreve den riktige kompetansen. Det klarer man ikke uten å ta hensyn til de ulike områdene som rørleggerfaget består av.
Tilfeldigheter
Det har vært en rekke tilfeller av at firmaer blir ofte satt ned en tiltaksklasse ved fornyelse, uten spesielle begrunnelser.
- Ordningen blir derfor altfor tilfeldig. Har man utført et oppdrag i mange år er man selvfølgelig kompetent. Ordningen er i utakt med virkelighetens krav til kompetanse, sier Larmerud. Begrepsbruk og innhold er dessuten ikke tilpasset foretakenes arbeidsspråk. Dette fører til mange unødige misforståelser. Kravene skal være reelle, tilpasset prosjektet med fornuftige krav til kvalitet og kompetanse.
Mester- og fagskoleutdanning
En fagskoleingeniør har den ideelle kombinasjonen av teoretisk- og praktisk kompetanse for å kunne ha rollen som prosjektleder og faglig leder for stort sett alle områder innenfor rørleggerfaget. I dag er mesteren og fagskoleingeniøren plassert i samme klasser. Dersom mesterutdanningen i fremtiden skal bli tilfredsstillende for godkjenning på lik linje med fagskolen, må den oppgraderes på prosjektering og faglig fordypning.
- I dag er det en stor prosjekteringsfaglig kompetansekløft mellom mesteren og fagskoleingeniøren selv om de plasseres i samme tiltaksklasse. Troverdighet og rettferdighet tilsier at dette må rettes opp, sier Larmerud som setter sin lit til at bransjeorganisasjonene tar initiativet til en opprydding.
Det sier fagsjef i VVS-foreningen, Ole Larmerud til VVSforum.
Kritikken fortsetter å strømme mot Direktoratet for Byggkvalitets arbeid i forbindelse med godkjenningsordningen for rørleggerarbeider.
- Formålet med ordningen må jo være å få rett mann på rett plass. Det vil si at utøverens kvalifikasjoner stemmer overens med jobben som skal gjøres. I dag er det dessverre ikke slik, og det synes jeg man skal gjøre noe med, sier Ole Larmerud.
Feil i starten
Den gamle ordningen med autorisasjon for rørleggere og minstekrav som rørleggermester for å kunne være ansvarlig faglig leder var ifølge Larmerud en helt grei og oversiktlig ordning. Den var enkel å forstå og hadde samsvar mellom kompetanse og evne til utførelse.
- Det var dessverre et stort kvalitetsmessig tilbakeskritt for rørleggerfaget at røleggeresvenner ble gitt mulighet for ansvarsrett. At andre fag skal bestemme over ens eget er uhørt. Det virker som om de som har laget ordningen ikke har kjent fagets innhold og histrie. Personer med kjennskap til faget bør være med når godkjenningsordningen bygges om, noe jeg synes bør gjøres. Ordningen slik den fremstår tar heller ikke hensyn til godkjenningsomådene, det kreves som kjent ulik kompetanse for ulike typer arbeid. Man kan ikke skjære alt over en kam her. Det må dessuten tas hensyn til innholdet i utdanningene for de ulike områdene, og harmonisere kravene med hvilke sertifiseringskrav som gjelder forøvrig, sier Larmerud.
Fagskolene undervurderes
En stor skjevhet med ordningen er at høy teoretisk utdannelse uten praksis gis for store rettigheter.
- For eksempel vil en fagskoleingeniør og en rørleggermester med prosjekteringserfaring være bedre kvalifisert for å utføre og prosjektere et sanitæranlegg i alle tiltaksklasser enn en sivilingeniør. Det ser ut til å være en slags trend at høy teoretisk kompetanse settes som motstykke til og vektlegges høyere enn praktisk/teoretisk utdanning og erfaring. Det kan nesten virke som om man ikke tror praktisk erfaring er viktig i det hele tatt. Kombinasjonen av nødvendig teoretisk forståelse kombinert med praktisk erfaring for fagområdet, er det aller viktigste for god kvalitet, påpeker Larmerud.
Det er i følge Larmerud åpenbart at lovmakerne ikke har satt seg tilstrekkelig inn i læreplaner og fagenes krav til etterutdanningskurs, dette kan være årsaken til at kravene til dokumentasjon er så diffuse.
Se på reell kompetanse
Larmerud etterlyser mer grundig inndeling, der det egges vekt på reell, tilpasset kompetanse innenfor de enkelte godkjenningsomådene. Det er ikke nok med generelle tiltaksklasser som i det alt vesentlige er tuftet på teoretisk og stigende kompetanse for klassene, uten å ta hensyn til de reelle kravene som tiltaket stiller. Et viktig punkt er at det må skilles mellom byggets og installasjonenes tiltaksklasser.
- Utførelse av en bunnledning på et sykehus kan godt være i tiltaksklasse 1 selv om bygget forøvrig er i klasse 3. I søknadsprosessen blir det ofte ikke skilt på dette, og dette vil ikke minst koste samfunnet store beløp, siden det hemmer konkurranse, påpeker Larmerud.
Ordningens mål må være å kreve den riktige kompetansen. Det klarer man ikke uten å ta hensyn til de ulike områdene som rørleggerfaget består av.
Tilfeldigheter
Det har vært en rekke tilfeller av at firmaer blir ofte satt ned en tiltaksklasse ved fornyelse, uten spesielle begrunnelser.
- Ordningen blir derfor altfor tilfeldig. Har man utført et oppdrag i mange år er man selvfølgelig kompetent. Ordningen er i utakt med virkelighetens krav til kompetanse, sier Larmerud. Begrepsbruk og innhold er dessuten ikke tilpasset foretakenes arbeidsspråk. Dette fører til mange unødige misforståelser. Kravene skal være reelle, tilpasset prosjektet med fornuftige krav til kvalitet og kompetanse.
Mester- og fagskoleutdanning
En fagskoleingeniør har den ideelle kombinasjonen av teoretisk- og praktisk kompetanse for å kunne ha rollen som prosjektleder og faglig leder for stort sett alle områder innenfor rørleggerfaget. I dag er mesteren og fagskoleingeniøren plassert i samme klasser. Dersom mesterutdanningen i fremtiden skal bli tilfredsstillende for godkjenning på lik linje med fagskolen, må den oppgraderes på prosjektering og faglig fordypning.
- I dag er det en stor prosjekteringsfaglig kompetansekløft mellom mesteren og fagskoleingeniøren selv om de plasseres i samme tiltaksklasse. Troverdighet og rettferdighet tilsier at dette må rettes opp, sier Larmerud som setter sin lit til at bransjeorganisasjonene tar initiativet til en opprydding.
