Levetid kan endre regnestykket

I studien av automatiske slokkeanlegg er analyseperioden som tidligere nevnt satt til 50 år, mens alle modellerte komponenter i slokkeanleggene er forutsatt å ha 30 års teknisk levetid. I praksis innebærer dette at hele det modellerte slokkesystemet skiftes én gang i løpet av analyseperioden. Levetidsforutsetningene ble basert på tilgjengelige kilder, samtidig som rapporten selv påpekte at kunnskapsgrunnlaget var begrenset. Et nytt levetidssett for VVS-komponenter i tilknytning til NS 3720 var da under utarbeidelse, men ikke klart til bruk.

Det betyr ikke nødvendigvis at levetidsforutsetningen i rapporten var feil, men at den var basert på kunnskapen som var tilgjengelig da analysen ble gjennomført. Samtidig viser det nyere levetidsgrunnlaget i NS 3720:2018/G2:2024 hvor stor betydning slike forutsetninger kan få i et klimaregnskap – særlig når materialproduksjon og utskifting står for rundt 95 prosent av de beregnede utslippene i studien. (Kilde: Grønn VVS / Multiconsult, 2024)

Det gjør det naturlig å se nærmere på hvordan NS 3720:2018/G2:2024 differensierer forventet levetid mellom ulike komponenter og materialer i automatiske slokkeanlegg.

Dette tilsvaret er med utgangspunkt i Tommy Asp sitt siste innlegg hvor han setter fokus på levetiden :
Les: Grønn VVS har gitt oss viktig kunnskap – men vi må diskutere hele levetiden

Levetidsforutsetningen kan få stor betydning for resultatet

Kort tid etter at Grønn VVS-rapporten om automatiske slokkeanlegg ble ferdigstilt, ble NS 3720:2018/G2:2024 publisert. Veiledningen gir blant annet mer differensierte forventede levetider for bygningsdeler og tekniske installasjoner til bruk ved beregning av livsløpsfase B4 – utskifting. Verdiene er ment som et standardisert beregningsgrunnlag og må ikke forstås som dokumentert faktisk levetid for et konkret anlegg. Faktisk teknisk levetid vil fortsatt avhenge av blant annet materialvalg, miljø, vannkvalitet, utførelse, drift og vedlikehold.

Veiledningen opererer med forventede levetider for tekniske installasjoner fordelt på kort, middels og lang levetid, avhengig av byggets forventede levetid og bruk. For automatiske slokkeanlegg differensieres det også mellom ulike materialer og dimensjoner. Ved middels forventet levetid angis 25 år for sorte stålrør under DN50 og 40 år for sorte stålrør fra DN50 og oppover, mens rustfrie stålrør i vanntåkeanlegg er satt til 50 år. (Kilde: NS 3720:2018/G2:2024)

Som et enkelt regneeksempel: 
Dersom Grønn VVS-studien hadde lagt disse levetidsforutsetningene til grunn i stedet for én generell levetid på 30 år, ville sprinkleranleggenes rørsystem blitt beregnet med én utskifting innenfor analyseperioden på 50 år, mens de rustfrie vanntåkerørene i utgangspunktet ville stått gjennom hele perioden. Dette eksempelet er først og fremst ment som en sensitivitetsbetraktning; i kontorbygg kan hyppige ombygginger gi kortere faktisk brukstid, mens teknisk levetid kan få større betydning i bygg med mer stabile planløsninger.

Poenget er derfor ikke å fastslå én riktig levetid, men å vise hvor følsomt et livsløpsregnskap kan være for hvilke levetidsforutsetninger som legges til grunn. Når rørene samtidig står for hoveddelen av både materialmengden og klimagassutslippene i de analyserte slokkeanleggene, kan selv moderate forskjeller i forventet levetid få betydelig utslag på både klimaavtrykk og kostnader over analyseperioden.

Standardiserte levetidsverdier gir et beregningsmessig utgangspunkt, men faktisk levetid kan avvike betydelig fra slike forutsetninger. 

Dette illustreres godt ved St. Olavs Hospital, hvor DN150 karbonstålrør fra ulike deler av anlegget ble undersøkt etter henholdsvis rundt fem og ti års drift. Det ble påvist omfattende innvendige korrosjonsangrep, korrosjonsprodukter og tuberkler. En NTNU-studie vurderte mikrobiologisk påvirket korrosjon (MIC) som hovedårsaken, og skadeomfanget var så stort at utskifting av rør ble vurdert som nødvendig. (Kilde: Parow, NTNU, 2018)

Saken fortsetter under bildene:

DN150 karbonstålrør fra St. Olavs Hospital etter ca. 5 og 10 års drift. Kilde: Hanna Parow, NTNU (2018), figur 3.1.

Dersom man i dag la NS 3720:2018/G2:2024 til grunn uten å justere for de faktiske driftsforholdene, ville tilsvarende sorte stålrør fra DN50 og oppover i dette bygget hatt en middels forventet levetid på 40 år. Erfaringen fra St. Olavs viser derfor hvor langt faktisk tilstand kan avvike fra en standardisert levetidsforutsetning når miljø- og driftsforholdene er ugunstige. I ytterste konsekvens handler dette ikke bare om levetid og utskifting, men om funksjonssikkerheten til et system som skal virke under brann. 

Andre anlegg kan samtidig vise et helt annet bilde. Ved Aurdal bofellesskap har vi undersøkt et 18 mm rustfritt rør som ble installert i 2016 og demontert i 2024. Etter åtte år fremstår røret visuelt svært godt bevart, også innvendig.

Saken fortsetter under bildet:

Eksemplene er ikke direkte sammenlignbare, men illustrerer nettopp hvor stor betydning materialvalg, medium og lokale driftsforhold kan ha for faktisk tilstand over tid.

Slike observasjoner er likevel verdifulle. Skal vi få bedre kunnskap om faktisk levetid, trenger vi nettopp systematiske erfaringer og undersøkelser av komponenter som har stått i reelle anlegg over tid – ikke bare standardiserte beregningsverdier. Dette understøtter etter vår mening også et av Asps viktigste poenger: Levetidsforutsetninger bør i større grad suppleres med dokumenterte erfaringer fra faktiske installasjoner.

En utfordring er at det vil ta tid å bygge opp et slikt kunnskapsgrunnlag. I mellomtiden må vi basere vurderingene våre på den beste tilgjengelige kunnskapen, faglig skjønn og rimelige tekniske forutsetninger – samtidig som vi er åpne om usikkerheten og korrigerer forutsetningene når bedre data blir tilgjengelige. 

At det er vanskelig å lage én universell modell som fanger opp alle variasjoner i systemløsning, driftsmiljø og bruk over tid, betyr ikke at rådgivere mangler verktøy for å gjøre gode vurderinger i dag. Reduzer er ett eksempel på et verktøy som gjør det mulig å ta utgangspunkt i standardiserte data, men samtidig tilpasse beregningen til forutsetningene i det enkelte prosjekt.

Biblioteket inneholder nå lavtrykks vanntåke, høytrykks vanntåke, konvensjonell sprinkler og optimalisert sprinkler, slik at alternative slokkeløsninger kan inkluderes i klimaberegninger for ulike typer bygg. Miljødataene bygger på produktspesifikke EPD-er der dette er tilgjengelig, og generiske data der produktspesifikt grunnlag mangler. Datagrunnlaget kan dermed oppdateres etter hvert som bedre informasjon blir tilgjengelig.

Ingen beregningsmodell vil kunne gjengi alle forhold som påvirker et anlegg gjennom flere tiår. Styrken ligger derfor først og fremst i fleksibiliteten. I Reduzer kan rådgiveren blant annet justere levetid for enkeltkomponenter og benytte beregningsforutsetninger fra ulike standarder og veiledere. Det gjør det mulig å undersøke hvordan resultatet påvirkes av forutsetningene i det enkelte prosjekt, fremfor å være låst til én generell levetid eller ett fast beregningsscenario.

Vi mener dette er en viktig del av veien videre. Målet trenger ikke være en modell som gir ett «100 prosent riktig» svar for alle bygg, men modeller der forutsetningene er transparente, kan utfordres og justeres når kunnskapsgrunnlaget blir bedre.

Tommy Asp har rett i at faktisk levetid, funksjon, vedlikehold, ombyggbarhet og samlet miljøbelastning må inngå når slokkeanlegg vurderes over hele livsløpet. Samtidig er dette forhold som vanskelig lar seg fange fullt ut i én generell beregningsmodell. Nettopp derfor er det viktig å være tydelig på hvilke forutsetninger som ligger til grunn, og å oppdatere dem når bedre kunnskap blir tilgjengelig.

Grønn VVS har gitt bransjen et viktig utgangspunkt, samtidig som både nyere levetidsgrunnlag og erfaringer fra virkelige anlegg viser hvor følsomme resultatene kan være for hvordan teknisk levetid og utskifting håndteres.

Det naturlige neste steget er derfor å kombinere standardiserte beregningsforutsetninger med mer systematisk dokumentasjon fra eksisterende anlegg.

Prevent Systems sine lavtrykks vanntåkesystemer har vært installert i Norge siden 2008 og finnes i en rekke ulike bygningskategorier. Der det er mulig, bidrar vi gjerne med erfaringer, prosjektdata og komponenter fra eksisterende anlegg dersom dette kan være nyttig for rådgivermiljøer, forskningsmiljøer eller andre som ønsker å undersøke faktisk levetid i praksis.

Målet er ikke å hevde at én løsning alltid er best, men å gjøre sammenligningsgrunnlaget bedre. Jo mer vi vet om faktisk levetid og reell drift, desto bedre kan vi vurdere hvilke slokkesystemer som leverer nødvendig funksjon med lavest samlet klima- og ressursbelastning gjennom hele livsløpet.

Kilder
Multiconsult / Grønn VVS (2024). Klimagassvurdering av slokkeanlegg – automatiske slokkeanlegg i kontorbygg. 6. november 2024. Utarbeidet av Irmantas Talutis, Anders Reinertsen Liaøy, Kjell Audun Flåten, Øystein Rønneseth, Simon Utstøl og Arnkell Jonas Petersen.

Standard Norge (2024). NS 3720:2018/G2:2024 – Veiledning – Verdier til bruk i klimagassbudsjettering, -beregninger og -regnskap for bygninger etter NS 3720 og informasjonsmoduler A4, A5, B2 og B4.

Parow, Hanna (2018). Korrosjon i inntaksrørene for brannvann på St. Olavs Hospital – undersøkelse, omfang og årsak. Masteroppgave, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Institutt for maskinteknikk og produksjon.

Asp, Tommy (2026). «Grønn VVS har gitt oss viktig kunnskap – men vi må diskutere hele levetiden». VVSforum, publisert 14. september 2026.