Dessverre hadde DiBK meldt forfall. Ettersom de fleste ubesvarte spørsmål om vannskadesikre installasjoner har basis i fortolkninger av TEK17, hadde nok de aller fleste sett frem til konkrete oppklaringer i forskriften. Ulik tolkning av regelverket fører til konkurransevridning gjennom forskjellig forståelse av kravene til prosjektering og utførelse. I verste fall kan de ulike fortolkningene føre til flere vannskader, stikk i strid med bransjens intensjoner. Med direktoratets uteblivelse ble nok utbyttet av dagen mindre enn de fleste hadde håpet på. Til tross for de mange gode innleggene, sitter bransjen fortsatt igjen med synsing og selvforklarende tolkninger på flere viktige områder.

Nå er det gått seks år siden TEK17 og tretten år siden TEK10 kom med de ulne kravene til automatisk lekkasjesikring. Ser vi bort fra bedriftenes og bransjens fornuftige tiltak for tilpasning, mangler det fortsatt konkrete kjøreregler for hvordan vannskadesikkerheten kan forbedres. Ett tiltak kan være at bransjen blir enig om en felles fortolkning, sender forslaget til DiBK og spør om fortolkningen er riktig. Den kjente matrisen for plassering av sensorer for automatisk vannstoppere ble til på denne måten. Et annet, men større tiltak kan være å utarbeide en bransjenorm for sanitæranlegg på lik linje med Varmenormen, Våtromsnormen og Sjaktnormen. Sanitæranleggene er tross alt bransjens største og viktigste arbeidsområde. Det er derfor ulogisk at vi mangler en felles norm på dette området, gjerne bygd over samme lest som Varmenormen.

Sanitærnormen vil kunne angi riktige løsninger på viktige utfordringer for materialvalg, prosjektering, utførelse, dokumentasjon og drift. Dessuten vil normen kunne fange opp uklare forhold mellom prosjektering og utførelse, slik SINTEF kom inn på i et godt innlegg på Vannskadedagen. Det er også viktig at fagmannens arbeid blir anerkjent for å unngå finurlige og kostbare lekkasjesikringer over alt i anlegget.

For de som tar snarveier som fører til store vannskader, bør sanksjonene være strengere. Inntrykket mange sitter med, er at fagmannens rolle er undervurdert. Flere rørleggere føler det nedlatende ikke å bli stolt på. Automatiske vannstoppere skal ikke ta over fagmannens rolle, kun være en ekstra sikkerhet der det kan oppstå en reell og øyeblikkelig fare for lekkasje.

Et annet forhold som trenger opprydding, er forholdet mellom sprinklerrør og vannledninger når det gjelder valg av materiell og sikring. Samme medium, samme trykk og samme temperatur bør kunne utføres med samme rørmaterialer og samme sikringstiltak. I en åpen rørgate med rør til ulike systemer er det kun vannledningene som skal sikres med langsgående lekkasjeføler til tross for samme skjøtemetoder. Ulogisk?

For å kunne drive effektivt vannskadesikring i fremtiden, er det nødvendig å ha pålitelige og nøyaktige statistikker om årsakene til vannskadene. Vask-statistikken er preget av usikker input og er vanskelig å forstå. Her er det mye å lære av svenskene, men først og fremst må norske forsikringsselskap oppfordres til å ta opp igjen samarbeidet med bransjen. Uten å ha et konkret bilde av årsakene til vannskadene, er det vanskelig å få bukt med dem. Jobbes det med dette?

Etter å ha deltatt på årets Vannskadedag, sitter jeg igjen med følelsen av at bransjen er på rett vei. Det går sakte og sikkert fremover, mange foretak har innført egne kjøreregler, men enda flere synes å ha ulike oppfatninger av hvordan regelverket skal oppfattes i vannskadesammenheng. Kanskje hadde det vært lurt å sette av bedre tid til spørsmål, debatt og informasjon fra Vannskadedagens deltakere? Kanskje hadde det vært utviklende å få noen til å orientere om systemvalg, materialbruk og regler på kontinentet?