Kommentar av: Ole Larmerud, fagsjef sanitæranlegg i VVS-Foreningen
Uklare regler og mange tolkninger skaper frustrasjon og dårlig omdømme for bransjen. Debatten om vannskadesikring rundt tilkomst til innbygningssisterner viser med all tydelighet at det trengs en opprydding i, eller aller helst sletting av veiledningstekster for vannskadesikkerhet.
Debatten blir like meningsløs som veiledningstekstene til TEK. Like meningsløs som debatten om hvem som bestemmer hva. Like meningsløs som utviklingen av alle sofistikerte tiltak for å begrense vannskadene. Like meningsløs som å bygge inn anleggskomponenter som ikke lar seg reparere og skifte uten å rive «halve huset».
All meningsløsheten skader omdømmet til rørleggerbransjen. Utenforstående må lure på hva vi driver med. Nå er det på tide å stoppe opp, tenke seg om og utarbeide konkrete, enkle og gjennomførbare regler som ivaretar rørinstallasjonene, sikkerhet og tilkomst på en fornuftig måte. Den siste tids debatt har hatt fokus på sikring av og tilkomst til sisterner. Men ute i rørleggermiljøet er det også stor frustrasjon over alle uforståelige tolkinger av andre veiledningstekster.
Det overordnede regelverket, TEK 17, har fornuftig og klar tekst som er gammel og som bransjen har klart å forholde seg til i tredve år, uten problemer. Kort sagt inneholder §13 og §15 følgende krav:
Lekkasjer fra installasjonen skal oppdages raskt og enkelt og ikke føre til skade på bygget. Installasjonen skal være tilgjengelig og være lett å skifte ut. Konstruksjonen (veggen) skal sikres mot lekkasjer fra sisterner o.l.
Kan dette være så innmari vanskelig å få til?
Ja, det virker sånn.
Hvorfor?
Fordi vi har fått veiledningstekster som forkludrer den enkle teksten i forskriften. Her er det nå bl.a. innført krav til kassetter rundt sisternen og til automatisk lekkasjestopper når sisternen er plassert i enkle kasser utenfor veggen. Åpne rørinstallasjoner og rør i systemhimlinger forbys dersom det ikke er sluk i rommet og lekkasjestoppere prefereres fremfor gode og sikre skjøtemetoder. Ansvarsforholdet ved tilkopling av oppvaskmaskiner og kjøkkenutstyr er pulverisert og er blitt helt uforståelig. Det er her vannskadene vil komme i fremtiden. Kjøkkenet er blitt en del av stua. Debatten burde vært ført på hvordan vi skal sikre nye kjøkkenløsninger og krav i den forbindelse istedenfor innbygningssisterner.
Listen kan gjøres lengre, men disse få eksemplene viser hvordan en veiledning kan utformes diffust og samtidig så bombastisk at den betraktes som forskriftstekst. I tillegg kommer SINTEF og andre forståsegpåere med sine regler, synsinger og fortolkninger som går utover det forskriften sier. Dette er uheldig og resulterer i en avmakt hos installatører og prosjekterende som må gå på akkord med sin egen kompetanse og tradisjonelle, fornuftige og enkle installasjonsløsninger som i årrekker har vist seg gode nok. Skal vi ikke stole på rørleggeren som fagmann lenger?
Hva viser egentlig statistikkene for antall vannskader fra innbygningssisterner og tradisjonelle rørinstallasjoner? Står prisen som betales for sikring av sisterner (med levealder på femti år) i forhold til skadekostnadene? Det er tvilsomt! Noen bør utarbeide en objektiv kost-nytteanalyse over økonomien i det vi holder på med.
Ansvar for tilkomst for reparasjon og utskifting av skjulte installasjoner hviler på arkitekten, ikke rørleggeren! Istedenfor å legge installasjonene utilgjengelig mellom to baderomsvegger eller i trange sjakter, burde det benyttes utenpåliggende kasser eller installasjonsrammer. Frontplaten kan lett demonteres for tilkomst til sisterner og rør. Lekkasje varsles i en spalte mellom frontplaten og gulvet. I tillegg til å oppfylle forskriftskravet, vil en slik løsning gi fleksibilitet for flytting av sanitærutstyr uten å rive badet. Utstyrsplasseringen er i dag låst til gjennomføringene i våtromsveggen, en uheldig løsning for endret bruk av rommet. Fremtidens sanitærutstyr bør kunne flyttes og endres uten å skade tettesjiktene. Dyre løsninger med fordelerskap og vannskadesikring kan droppes. Installasjonen blir lett tilgjengelig! Fra forsiden!
Et hjertesukk til slutt. Det er viktig å huske at forskriftstekstene gjelder foran mer eller mindre villedende veiledninger. Fortolkninger som gjøres av andre enn lovgiverne må kun betraktes som veiledende. Resultatet av ulike fortolkninger gjør at rasjonell og logisk tenking erstattes av meningsløse debatter rundt et tema som ikke burde eksistert. Bruk forskriftsteksten og tenk hvordan du best mulig skal oppfylle den uten å la deg dirigere av andres fortolkninger. For å sikre like konkurransevilkår, bør en samlet bransje lage en enkel, objektiv norm for hvordan en god og varig sanitærinstallasjon kan prosjekteres og utføres med utgangspunkt i den enkle forskriftsteksten og gode, varige bransjeløsninger. Men fremdeles må det være rom for kreativ tenking og utvikling av nye, dokumenterte produkter. Kombinert med strukturert kompetansebygging, ryddig regelverk og godt bransjesamarbeid vil dette gi gode og varige sanitærinstallasjoner.
Uklare regler og mange tolkninger skaper frustrasjon og dårlig omdømme for bransjen. Debatten om vannskadesikring rundt tilkomst til innbygningssisterner viser med all tydelighet at det trengs en opprydding i, eller aller helst sletting av veiledningstekster for vannskadesikkerhet.
Debatten blir like meningsløs som veiledningstekstene til TEK. Like meningsløs som debatten om hvem som bestemmer hva. Like meningsløs som utviklingen av alle sofistikerte tiltak for å begrense vannskadene. Like meningsløs som å bygge inn anleggskomponenter som ikke lar seg reparere og skifte uten å rive «halve huset».
All meningsløsheten skader omdømmet til rørleggerbransjen. Utenforstående må lure på hva vi driver med. Nå er det på tide å stoppe opp, tenke seg om og utarbeide konkrete, enkle og gjennomførbare regler som ivaretar rørinstallasjonene, sikkerhet og tilkomst på en fornuftig måte. Den siste tids debatt har hatt fokus på sikring av og tilkomst til sisterner. Men ute i rørleggermiljøet er det også stor frustrasjon over alle uforståelige tolkinger av andre veiledningstekster.
Det overordnede regelverket, TEK 17, har fornuftig og klar tekst som er gammel og som bransjen har klart å forholde seg til i tredve år, uten problemer. Kort sagt inneholder §13 og §15 følgende krav:
Lekkasjer fra installasjonen skal oppdages raskt og enkelt og ikke føre til skade på bygget. Installasjonen skal være tilgjengelig og være lett å skifte ut. Konstruksjonen (veggen) skal sikres mot lekkasjer fra sisterner o.l.
Kan dette være så innmari vanskelig å få til?
Ja, det virker sånn.
Hvorfor?
Fordi vi har fått veiledningstekster som forkludrer den enkle teksten i forskriften. Her er det nå bl.a. innført krav til kassetter rundt sisternen og til automatisk lekkasjestopper når sisternen er plassert i enkle kasser utenfor veggen. Åpne rørinstallasjoner og rør i systemhimlinger forbys dersom det ikke er sluk i rommet og lekkasjestoppere prefereres fremfor gode og sikre skjøtemetoder. Ansvarsforholdet ved tilkopling av oppvaskmaskiner og kjøkkenutstyr er pulverisert og er blitt helt uforståelig. Det er her vannskadene vil komme i fremtiden. Kjøkkenet er blitt en del av stua. Debatten burde vært ført på hvordan vi skal sikre nye kjøkkenløsninger og krav i den forbindelse istedenfor innbygningssisterner.
Listen kan gjøres lengre, men disse få eksemplene viser hvordan en veiledning kan utformes diffust og samtidig så bombastisk at den betraktes som forskriftstekst. I tillegg kommer SINTEF og andre forståsegpåere med sine regler, synsinger og fortolkninger som går utover det forskriften sier. Dette er uheldig og resulterer i en avmakt hos installatører og prosjekterende som må gå på akkord med sin egen kompetanse og tradisjonelle, fornuftige og enkle installasjonsløsninger som i årrekker har vist seg gode nok. Skal vi ikke stole på rørleggeren som fagmann lenger?
Hva viser egentlig statistikkene for antall vannskader fra innbygningssisterner og tradisjonelle rørinstallasjoner? Står prisen som betales for sikring av sisterner (med levealder på femti år) i forhold til skadekostnadene? Det er tvilsomt! Noen bør utarbeide en objektiv kost-nytteanalyse over økonomien i det vi holder på med.
Ansvar for tilkomst for reparasjon og utskifting av skjulte installasjoner hviler på arkitekten, ikke rørleggeren! Istedenfor å legge installasjonene utilgjengelig mellom to baderomsvegger eller i trange sjakter, burde det benyttes utenpåliggende kasser eller installasjonsrammer. Frontplaten kan lett demonteres for tilkomst til sisterner og rør. Lekkasje varsles i en spalte mellom frontplaten og gulvet. I tillegg til å oppfylle forskriftskravet, vil en slik løsning gi fleksibilitet for flytting av sanitærutstyr uten å rive badet. Utstyrsplasseringen er i dag låst til gjennomføringene i våtromsveggen, en uheldig løsning for endret bruk av rommet. Fremtidens sanitærutstyr bør kunne flyttes og endres uten å skade tettesjiktene. Dyre løsninger med fordelerskap og vannskadesikring kan droppes. Installasjonen blir lett tilgjengelig! Fra forsiden!
Et hjertesukk til slutt. Det er viktig å huske at forskriftstekstene gjelder foran mer eller mindre villedende veiledninger. Fortolkninger som gjøres av andre enn lovgiverne må kun betraktes som veiledende. Resultatet av ulike fortolkninger gjør at rasjonell og logisk tenking erstattes av meningsløse debatter rundt et tema som ikke burde eksistert. Bruk forskriftsteksten og tenk hvordan du best mulig skal oppfylle den uten å la deg dirigere av andres fortolkninger. For å sikre like konkurransevilkår, bør en samlet bransje lage en enkel, objektiv norm for hvordan en god og varig sanitærinstallasjon kan prosjekteres og utføres med utgangspunkt i den enkle forskriftsteksten og gode, varige bransjeløsninger. Men fremdeles må det være rom for kreativ tenking og utvikling av nye, dokumenterte produkter. Kombinert med strukturert kompetansebygging, ryddig regelverk og godt bransjesamarbeid vil dette gi gode og varige sanitærinstallasjoner.
