- Når vi ser på alle de såkalte vannskadesikre tiltakene som er gjort uten at det har resultert i færre vannskader, er det på tide å innse at vi er på villspor.
- Derfor må myndigheter og instanser som SINTEF og DiBK angripe problemstillingen på en helt annen måte enn å innføre et rigid regelverk og forskrifter, som er et unødvendig fordyrende ledd, som gir masse merarbeid og i verste fall bidrar til økt risiko for vannlekkasjer.
Ordene tilhører Jørn Ove Kynningsrud, prosjektleder ved Assemblin i Sarpsborg, som mener løsningen blant annet kan være å se til elektrobransjen, og innføre sertifiseringer innenfor de ulike VVS-relaterte områdene for å høyne kompetansen.
- Vi ser stadig at det er utført slett arbeid, som dyktige og seriøse rørleggere aldri ville ha levert fra seg. Men det blir helt feil å la det sette premissene for regelverket. Jeg vil hevde at årsaken til at vi har kravene om vannskadesikring i Tek 17, er nettopp fordi det er ufaglærte og useriøse aktører i markedet.
Nå må alle parter sette seg ned rundt bordet, legge prestisje til side og prate sammen. Lytte på hverandre, og ikke minst til oss - de store VVS-aktørene - som kjenner dette på kroppen hver dag, er hans klare budskap.
Mot sin hensikt
Han mener at bransjen må ta tilbake håndverket og ha tiltro til egne fagarbeidere og eget håndverk, framfor å finne på stadig nye vannskadesikrende tiltak.
- Vi bygger med masse lekkasjestoppere for å hindre lekkasje i rør som er tette. Vi har i våre prosjekter sjelden opplevd lekkasje i en sjakt, fordi vi gjennomfører trykktester og har gjort jobben ordentlig. Likevel blir vi påtvunget ekstra tiltak, som lekkasjestoppere.
Når vi innfører slike krav i et forsøk på å rette opp dårlig håndverk i stedet for å ta ondet ved roten, er vi på feil kurs. Derfor bør «Tek-en» revideres til å omhandle krav til de som utfører håndverket.
Han trekker fram følgende eksempel på hva dagens krav fører til i praksis:
- I bygg hvor vi skal vannskadesikre tappevann i trykksterke anlegg, monterer vi også sprinkler som det er betydelig større risiko for at det skjer noe med. Det er greit, fordi det handler om brannslukking. Men samtidig sliter vi med å kunne løse branninnsats og tilførsel oppover trappene, da vi ikke kan ha brannskap og brannslanger, fordi det sitter vannstoppventiler i bunnen som gjør at kursene stenges ved fukt. I stedet blir det satt ut pulverapparater, som er et mye dårligere branntiltak enn å ha brannslanger.
- Alternativet er å bygge egne rørsystemer for brannskap i den samme sjakten. Og hva har vi egentlig sikret da? Ingen ting! For det er akkurat like stor risiko for at det blir en vannlekkasje på rørstrekket eller stigeren til brannskapsystemet som det er på rørføringene og tilførselen til leilighetene.
- Dette er egentlig bare tull, og koster masse penger. Det samme gjelder vannstoppere i kjøkkenbenker. Oppvaskmaskinen er sikret fordi den har egen vannstoppventil, og det er en maskin som kun tar vann når den skal ha vann, ellers er den stengt. Men når vi skal sikre de 2 skrukoblingene på kjøkkenbatteriet, hva gjør vi da? Jo, vi skrur på en hampet skjøt med vannstoppventil - som er (har?) større risiko for å lekke - for å sikre de to kuplingene som kommer fra en leverandør som har en sertifisering på produktet sitt og som er godkjent for norsk trykk på 10 bar. Vi setter med andre ord inn ekstra komponenter som kan gå i stykker og som kan lekke, for å sikre noe annet som allerede er vannsikkert.
Utstyrer alle med fallskjerm
For å gi et bilde av hvordan han mener VVS-bransjen driver i dag, viser han gjerne til følgende «lignelse»:
- Gitt at det er et flyselskap hvor det stadig styrter fly. Skal vi da utstyre alle passasjerene med fallskjerm, eller skal vi faktisk gjøre noe med piloten; altså årsaken til det skjer. VVS-bransjen er der nå, hvor vi utstyrer alle passasjerene med fallskjerm.
- Og jeg blir uvel når jeg hører reklamen på radio om at «alle rørleggere med respekt for seg selv har en vannstopper i bilen». For meg forteller det heller at «jeg har så lite tiltro til eget håndverk at jeg trolig lager vannlekkasjer, derfor må jeg sette inn vannstopper».
Han viser til de store produsentene av innbygningssisterner. Jeg tror ikke noen av disse produsentene har opplevd en eneste lekkasje på grunn av produktfeil.
- Om du påfører produktet en skade, så får du naturligvis en lekkasje. Men hvor stor er den risikoen inne på et bad, hvor ramma står bak en vegg? Likevel blir det vist fram innbygningssisterner som har ført til vannskader som ren skremselspropaganda, som et påskudd for å straffe alle de seriøse aktørene, fordi det er gjort dårlig håndverk på enkelte installasjoner.
Han påpeker at de generelle vannskadestatistikkene ikke forteller noe om det som er mest interessant; hva er den bakenforliggende årsaken til den enkelte lekkasje? Det er der vi må ha fokus, mener han.
Kynningsrud mener det er gjort undersøkelser om vannskader i nye boligprosjekter, og at den viser at en stor andel av vannskadene skjer som følge av utette våtrom, noe som betyr at det må være dårlig membraner.
- Hvis dette viser seg å være riktig, står rørleggerbransjen for en mindre del av årsakssammenhengene. Likevel skal vi inn med vannstoppventiler etc., selv om det er utett membran som er den mulige og egentlige årsaken til skaden og problemet.
- Hvor må det settes inn tiltak for at dette skal endres, mener du?
- Jeg tenker at vi i første omgang må få snudd tankesettet i bransjen. Så må etter min mening SINTEF og deres allierte lytte mer til oss. De burde være en medspiller og en del av vårt lag, og sette seg inn i den faktiske hverdagen til oss som utfører håndverket. Rett og slett skjønne alvorligheten av hvordan regelverket slår ut i dag. Vi må revurdere hva vi har holdt på med i Norge de siste 15 årene. Slik det er i dag fungerer ikke sikringstiltakene.
- Når man leser tall og statistikker som kommer fra Finans Norge og forsikringsselskapene, viser de at antall vannskader ikke har gått ned, men de øker fra år til år. Jeg er ikke tvil om at hovedårsaken er at «alle» kan få lov til holde på. Vi må som sagt heller ha krav i forskriften til de som skal utføre håndverket.
- I fjor kom det en ny veileder for vannbåren gulvvarme, hvor de faktisk har fått til det kunststykket å anbefale tette gulvvarmeskap. Hva blir konsekvensen av det? Jo, at vi får enda et problem i store prosjekter fordi vi ikke kan plassere skapene hvor vi vil lenger. Nå må vi passe på å få drenering i våtrom til sluk fra et gulvvarmeskap. I et varmesystem utgjør skapene en svært liten del av den totale mengden av materialer, og er det eneste stedet man faktisk har tilgang til å lukke opp og titte inn. Det skal vi sikre mens store deler av og resten av anlegget ikke trenger sikring. Det er både uhensiktsmessig og skaper masse merarbeid.
Mye penger å spare
Om man kunne ha bygd på «vanlig» måte som ellers i Europa, mener han at man på sanitærkapittelet kunne spart opp mot en femtedel av kostnadene.
- Det er ikke slik at vi hadde tatt disse besparelsene selv, men de generelle boligbyggekostnadene i Norge hadde gått vesentlig ned om vi hadde fjernet dagens unødvendige krav. Sikkerheten ville likevel blitt ivaretatt ved å vite at det er kompetente folk som bygger.
Kynningsrud viser også til et tilfelle i et leilighetsbygg der man unngikk å levere vannstoppventiler, fordi utbygger ikke hadde lagt til rette for tilkobling av oppvaskmaskin. Så lenge det er overløp på kummen, bortfaller nemlig kravet om vannstoppere.
- Men hvorfor kravet slår inn når du har mulighet til å kople på oppvaskmaskin, som er sikret i seg selv, er uforståelig. I dette prosjektet slapp man å levere rundt 300 vannstoppventiler, da sier det seg selv at det blir mye penger både med tanke på innkjøp og montasjekostnad.
- Hva er poenget med rør-i-rør? At det skal forebygge vannskader, er en illusjon, mener han.
- Jeg sier ikke at det ikke fungerer til noe, det kan være en fin løsning om man bygger eneboliger. Men at det skal være et krav, skjønner jeg lite av. Brudd på rør, skjer ytterst sjeldent i nyere bygg når man har gode trykktestingsrutiner. Lekkasjer skjer blant annet fordi man ikke har rutiner for trykkprøving.
Mer bærekraftig
Kynningsrud trekker også fram at dagens krav er lite bærekraftig, i en tid hvor miljøaspektet er mer i fokus enn noen gang.
- Er det smart å måtte putte kilometervis med plastrør inn i et bygg som vi ikke har behov for - bare for å tilfredsstille TEK? Eller å bygge vannskadesikre kasser i plast for å sikre et produkt som er godkjent fra før? Vi kan redusere materialforbruket betraktelig om vi bygger på samme måte som ellers i Europa.
- Jeg er sikker på at det ikke vil føre til flere vannskader vel og merke hvis det samtidig stilles krav til håndverket og de som skal utføre jobbene. Er du ikke en sertifisert bedrift, får du ikke engang lov til å dra hjem til «fru Hansen» for å montere en do. Alt du skal gjøre av rørarbeid bør være innenfor tiltaksklasse 1, som viser at bedriften innehar tilstrekkelig kunnskap og at noen har det faglige ansvaret.
- Jeg sier ikke at det ikke vil skje tabber og uhell som fører til vannskader. De tilfellene kommer vi ikke utenom, på samme måte som vi aldri vil unngå boligbranner. Bort med sikringstiltak som går på bekostning av krav til gode fagmessige løsninger og godt håndverk. Sikringstiltak i dag er der på grunn av dårlig håndverk av ufaglærte og useriøse. Vi må heller legge fokus på gode rutiner og gode rørleggere som gjør skikkelig KS i bygg som er tilrettelagt for gode løsninger, påpeker en engasjert Kynningsrud avslutningsvis.
- Derfor må myndigheter og instanser som SINTEF og DiBK angripe problemstillingen på en helt annen måte enn å innføre et rigid regelverk og forskrifter, som er et unødvendig fordyrende ledd, som gir masse merarbeid og i verste fall bidrar til økt risiko for vannlekkasjer.
Ordene tilhører Jørn Ove Kynningsrud, prosjektleder ved Assemblin i Sarpsborg, som mener løsningen blant annet kan være å se til elektrobransjen, og innføre sertifiseringer innenfor de ulike VVS-relaterte områdene for å høyne kompetansen.
- Vi ser stadig at det er utført slett arbeid, som dyktige og seriøse rørleggere aldri ville ha levert fra seg. Men det blir helt feil å la det sette premissene for regelverket. Jeg vil hevde at årsaken til at vi har kravene om vannskadesikring i Tek 17, er nettopp fordi det er ufaglærte og useriøse aktører i markedet.
Nå må alle parter sette seg ned rundt bordet, legge prestisje til side og prate sammen. Lytte på hverandre, og ikke minst til oss - de store VVS-aktørene - som kjenner dette på kroppen hver dag, er hans klare budskap.
Mot sin hensikt
Han mener at bransjen må ta tilbake håndverket og ha tiltro til egne fagarbeidere og eget håndverk, framfor å finne på stadig nye vannskadesikrende tiltak.
- Vi bygger med masse lekkasjestoppere for å hindre lekkasje i rør som er tette. Vi har i våre prosjekter sjelden opplevd lekkasje i en sjakt, fordi vi gjennomfører trykktester og har gjort jobben ordentlig. Likevel blir vi påtvunget ekstra tiltak, som lekkasjestoppere.
Når vi innfører slike krav i et forsøk på å rette opp dårlig håndverk i stedet for å ta ondet ved roten, er vi på feil kurs. Derfor bør «Tek-en» revideres til å omhandle krav til de som utfører håndverket.
Han trekker fram følgende eksempel på hva dagens krav fører til i praksis:
- I bygg hvor vi skal vannskadesikre tappevann i trykksterke anlegg, monterer vi også sprinkler som det er betydelig større risiko for at det skjer noe med. Det er greit, fordi det handler om brannslukking. Men samtidig sliter vi med å kunne løse branninnsats og tilførsel oppover trappene, da vi ikke kan ha brannskap og brannslanger, fordi det sitter vannstoppventiler i bunnen som gjør at kursene stenges ved fukt. I stedet blir det satt ut pulverapparater, som er et mye dårligere branntiltak enn å ha brannslanger.
- Alternativet er å bygge egne rørsystemer for brannskap i den samme sjakten. Og hva har vi egentlig sikret da? Ingen ting! For det er akkurat like stor risiko for at det blir en vannlekkasje på rørstrekket eller stigeren til brannskapsystemet som det er på rørføringene og tilførselen til leilighetene.
- Dette er egentlig bare tull, og koster masse penger. Det samme gjelder vannstoppere i kjøkkenbenker. Oppvaskmaskinen er sikret fordi den har egen vannstoppventil, og det er en maskin som kun tar vann når den skal ha vann, ellers er den stengt. Men når vi skal sikre de 2 skrukoblingene på kjøkkenbatteriet, hva gjør vi da? Jo, vi skrur på en hampet skjøt med vannstoppventil - som er (har?) større risiko for å lekke - for å sikre de to kuplingene som kommer fra en leverandør som har en sertifisering på produktet sitt og som er godkjent for norsk trykk på 10 bar. Vi setter med andre ord inn ekstra komponenter som kan gå i stykker og som kan lekke, for å sikre noe annet som allerede er vannsikkert.
Utstyrer alle med fallskjerm
For å gi et bilde av hvordan han mener VVS-bransjen driver i dag, viser han gjerne til følgende «lignelse»:
- Gitt at det er et flyselskap hvor det stadig styrter fly. Skal vi da utstyre alle passasjerene med fallskjerm, eller skal vi faktisk gjøre noe med piloten; altså årsaken til det skjer. VVS-bransjen er der nå, hvor vi utstyrer alle passasjerene med fallskjerm.
- Og jeg blir uvel når jeg hører reklamen på radio om at «alle rørleggere med respekt for seg selv har en vannstopper i bilen». For meg forteller det heller at «jeg har så lite tiltro til eget håndverk at jeg trolig lager vannlekkasjer, derfor må jeg sette inn vannstopper».
Han viser til de store produsentene av innbygningssisterner. Jeg tror ikke noen av disse produsentene har opplevd en eneste lekkasje på grunn av produktfeil.
- Om du påfører produktet en skade, så får du naturligvis en lekkasje. Men hvor stor er den risikoen inne på et bad, hvor ramma står bak en vegg? Likevel blir det vist fram innbygningssisterner som har ført til vannskader som ren skremselspropaganda, som et påskudd for å straffe alle de seriøse aktørene, fordi det er gjort dårlig håndverk på enkelte installasjoner.
Han påpeker at de generelle vannskadestatistikkene ikke forteller noe om det som er mest interessant; hva er den bakenforliggende årsaken til den enkelte lekkasje? Det er der vi må ha fokus, mener han.
Kynningsrud mener det er gjort undersøkelser om vannskader i nye boligprosjekter, og at den viser at en stor andel av vannskadene skjer som følge av utette våtrom, noe som betyr at det må være dårlig membraner.
- Hvis dette viser seg å være riktig, står rørleggerbransjen for en mindre del av årsakssammenhengene. Likevel skal vi inn med vannstoppventiler etc., selv om det er utett membran som er den mulige og egentlige årsaken til skaden og problemet.
- Hvor må det settes inn tiltak for at dette skal endres, mener du?
- Jeg tenker at vi i første omgang må få snudd tankesettet i bransjen. Så må etter min mening SINTEF og deres allierte lytte mer til oss. De burde være en medspiller og en del av vårt lag, og sette seg inn i den faktiske hverdagen til oss som utfører håndverket. Rett og slett skjønne alvorligheten av hvordan regelverket slår ut i dag. Vi må revurdere hva vi har holdt på med i Norge de siste 15 årene. Slik det er i dag fungerer ikke sikringstiltakene.
- Når man leser tall og statistikker som kommer fra Finans Norge og forsikringsselskapene, viser de at antall vannskader ikke har gått ned, men de øker fra år til år. Jeg er ikke tvil om at hovedårsaken er at «alle» kan få lov til holde på. Vi må som sagt heller ha krav i forskriften til de som skal utføre håndverket.
- I fjor kom det en ny veileder for vannbåren gulvvarme, hvor de faktisk har fått til det kunststykket å anbefale tette gulvvarmeskap. Hva blir konsekvensen av det? Jo, at vi får enda et problem i store prosjekter fordi vi ikke kan plassere skapene hvor vi vil lenger. Nå må vi passe på å få drenering i våtrom til sluk fra et gulvvarmeskap. I et varmesystem utgjør skapene en svært liten del av den totale mengden av materialer, og er det eneste stedet man faktisk har tilgang til å lukke opp og titte inn. Det skal vi sikre mens store deler av og resten av anlegget ikke trenger sikring. Det er både uhensiktsmessig og skaper masse merarbeid.
Mye penger å spare
Om man kunne ha bygd på «vanlig» måte som ellers i Europa, mener han at man på sanitærkapittelet kunne spart opp mot en femtedel av kostnadene.
- Det er ikke slik at vi hadde tatt disse besparelsene selv, men de generelle boligbyggekostnadene i Norge hadde gått vesentlig ned om vi hadde fjernet dagens unødvendige krav. Sikkerheten ville likevel blitt ivaretatt ved å vite at det er kompetente folk som bygger.
Kynningsrud viser også til et tilfelle i et leilighetsbygg der man unngikk å levere vannstoppventiler, fordi utbygger ikke hadde lagt til rette for tilkobling av oppvaskmaskin. Så lenge det er overløp på kummen, bortfaller nemlig kravet om vannstoppere.
- Men hvorfor kravet slår inn når du har mulighet til å kople på oppvaskmaskin, som er sikret i seg selv, er uforståelig. I dette prosjektet slapp man å levere rundt 300 vannstoppventiler, da sier det seg selv at det blir mye penger både med tanke på innkjøp og montasjekostnad.
- Hva er poenget med rør-i-rør? At det skal forebygge vannskader, er en illusjon, mener han.
- Jeg sier ikke at det ikke fungerer til noe, det kan være en fin løsning om man bygger eneboliger. Men at det skal være et krav, skjønner jeg lite av. Brudd på rør, skjer ytterst sjeldent i nyere bygg når man har gode trykktestingsrutiner. Lekkasjer skjer blant annet fordi man ikke har rutiner for trykkprøving.
Mer bærekraftig
Kynningsrud trekker også fram at dagens krav er lite bærekraftig, i en tid hvor miljøaspektet er mer i fokus enn noen gang.
- Er det smart å måtte putte kilometervis med plastrør inn i et bygg som vi ikke har behov for - bare for å tilfredsstille TEK? Eller å bygge vannskadesikre kasser i plast for å sikre et produkt som er godkjent fra før? Vi kan redusere materialforbruket betraktelig om vi bygger på samme måte som ellers i Europa.
- Jeg er sikker på at det ikke vil føre til flere vannskader vel og merke hvis det samtidig stilles krav til håndverket og de som skal utføre jobbene. Er du ikke en sertifisert bedrift, får du ikke engang lov til å dra hjem til «fru Hansen» for å montere en do. Alt du skal gjøre av rørarbeid bør være innenfor tiltaksklasse 1, som viser at bedriften innehar tilstrekkelig kunnskap og at noen har det faglige ansvaret.
- Jeg sier ikke at det ikke vil skje tabber og uhell som fører til vannskader. De tilfellene kommer vi ikke utenom, på samme måte som vi aldri vil unngå boligbranner. Bort med sikringstiltak som går på bekostning av krav til gode fagmessige løsninger og godt håndverk. Sikringstiltak i dag er der på grunn av dårlig håndverk av ufaglærte og useriøse. Vi må heller legge fokus på gode rutiner og gode rørleggere som gjør skikkelig KS i bygg som er tilrettelagt for gode løsninger, påpeker en engasjert Kynningsrud avslutningsvis.
