Innemiljø i passivhus og andre hus - vet vi nok ?

Energieffektivisering i bygg bidrar til å erstatte forurensende energikilder i andre sektorer og reduserer behovet for ny kraftproduksjon. Den mest miljøvennlige energien er den en slipper å produsere.

Hvordan vi bygger, vedlikeholder og drifter bygninger er en av de viktigste faktorene for helse og trivsel. Det er spesielt krevende å ivareta dette i en situasjon der overfølsomhetstilstander som astma og allergi er i ferd med å bli det normale, og vi eksponeres for et økende antall kjemiske påvirkninger.

Det er derfor naturlig og riktig å stille seg spørsmålet ”kan dette være sunt?”, når regelverk og insentivordninger skal utformes slik at vi skal endre måten vi bygger og bor på. Det er lett å finne eksempler på at ukritisk strømsparing i eksisterende bygg har skadet både bygning og beboer, på at nye konstruksjonsmåter og - materialer har hatt uheldige konsekvenser, og på at manglende forståelse hos utførende har gitt skader. SINTEF Byggforsks byggskadearkiv har eksempler på alle disse skadetypene, se www.byggkvalitet.no.

Vi må vite konsekvensene av det vi gjør
Når vi har både erfaring og teoretisk belegg for at det vi foretar oss innenfor byggenæringen har stor betydning for folks liv og helse, er det rimelig at konsekvenser for disse områdene utredes før tiltak settes i verk. Dette er også nedfelt i Utredningsinstruksen (se www.lovdata.no), som skal sikre at alle relevante og vesentlige konsekvenser er utredet før reformer, regelendringer og andre tiltak iverksettes. Det finnes dessverre en rekke eksempler på at slike utredninger ikke gjennomføres, eller er mangelfulle. Energimerkeordningen er et eksempel på en ordning der helsekonsekvenser ikke er vurdert. De råd som gis gjennom ordningen kan i verste fall føre til at luftskiftet i alle - rede underventilert hus reduseres. Dette vil føre til økt radonkonsentrasjon og økt risiko for fuktskader, og det må anses sannsynlig at rådene vil føre til tilfeller av forverret helsetilstand i befolkningen.

NTNU og SINTEF anbefaler i sitt innspill til bygningspolitikken at ”det ikke gjennomføres endringer uten at det er gjennomført en konsekvens og risikovurdering i forhold til helse”. Dette gjelder naturligvis også innføring av passivhus gjennom forskriftskrav eller andre virkemidler.

Reduksjon av varmetap – ikke noe nytt
Reduksjon av varmetap kan ikke sies å være en ny tanke. Vi har hatt bestemmelser rettet inn mot å begrense varmetap, i hvert fall fra 1928. Det er verdt å legge merke til at innemiljøet da var en viktig begrunnelse for disse bestemmelsene ”Bygningsrådet kan med helserådets samtykke tillate at bindingsverket utfylles med ½ stens mur eller beklædes utvendig og innvendig med pusslag på strekkmetall, netting, trådtegl eller lignende eller med komposisjonsplater, når veggene isoleres eller utføres således at de under hensyntagen til rummenes benyttelse antas å by fornøden beskyttelse mot kulde og fuktighet.”

Utvikling av konstruksjoner som gir ”fornøden beskyttelse mot kulde og fuktighet” har vært helt sentralt for virksomheten til Norges byggforskningsinstitutt og SINTEF, senere SINTEF Byggforsk, fra starten rett etter 2. verdenskrig og fram til i dag – tilgjengeliggjort for byggenæringen gjennom Byggforskserien. Det finnes derfor ganske omfattende beregninger, laboratoriestudier, feltforsøk og felterfaringer med mange av de løsningene som har vært i bruk, eller er vurdert å ta i bruk. Mange risikomomenter er godt kjent fra studier både i Norge og våre naboland. En risikovurdering av energitiltak trenger med andre ord ikke starte med blanke ark.

Vet vi nok om passivhus og inneklima?
Det er ikke mange studier av inneklima i passivhus som er publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter,
og noen av de som finnes viser uheldige forhold, enten i form av for høye eller lave temperaturer - eller
ved at ventilasjonsraten er for lav.

Dersom vi krever at det skal finnes omfattende feltundersøkelser av og langtidserfaringer med inneklima og helse i passivhus før vi søker å innføre dette, er det uten tvil et stykke fram. Samtidig kan det med rette hevdes at slike studier enten vil skrive seg fra utenlandske forhold med annet klima og andre håndverkstradisjoner, eller fra ”pilotprosjekter” oppført av spesielt engasjerte aktører.
Dermed vil de neppe være representative for de husene som vil bli bygget når dette blir et minstekrav, og en er på sett og vis ikke kommet så mye lenger selv med omfattende feltstudier.

En risikovurdering bør bygges på den kunnskapen som er kjent om de ulike elementene som inngår i passivhus, og en sammenligning av disse med de løsningene som brukes i dag. Det er viktig å være klar over at passivhus først og fremst dreier seg om et energikonsept, og at det er fullt mulig å velge dårlige løsninger og skape dårlig arkitektur også innenfor dette konseptet. Dette er nettopp de undersøkelsene som beskriver dårlig inneklima i passivhus eksempel på: store vindusflater uten solavskjerming oglave ventilasjonsrater er naturligvis ikke bedre i passivhus enn i andre hus. På samme måte som sikkerhetsbeltene ikke nødvendigvis er bedre i en bil der bremsene er bra.

Er «tette» hus farlige?
Inneluft som er forurenset av radon og andre gasser, partikler, mikroorganismer etc. er potensielt helseskadelig, og det er derfor behov for utskifting av luft for å unngå helseskader.

Luftlekkasjer gjennom utettheter i bygningsskallet bidrar til den samlede ventilasjonen av et hus, og enkelte hevder at luftkvaliteten i hus med god lufttetthet dermed blir dårligere enn i utette og trekkfulle hus. Dette er delvis riktig. Problemet med resonnementet er at den luftvekslingen som finner sted gjennom husets utettheter varierer enormt med værforholdene. For å sikre et nødvendig luftskifte i stille vær måtte huset være særdeles utett, og ville da bli både uøkonomisk og ukomfortabelt når det blåser og er kaldt. Helt siden det ble teknisk mulig har en derfor forsøkt å bygge husene så tette som mulig, og forsyne dem med ventilasjon. Impregnert papp ble forskriftskrav for reisverks- og bindingsverksvegger i 1928. På grunn av tekniske begrensninger, holdninger og tilgang på løsninger, ble riktignok mange eldrehus ikke særlig tette.

Det er likevel verdt å merke seg at i tilfeldig utvalgteblokkleiligheter i 1980 hadde omtrent én av fire leiligheter et lekkasjetall (luftvekslinger ved 50 Pa trykkforskjell) på mindre enn 1,0. I henhold til energiberegningsstandarden gir dette en gjennomsnittlig ventilasjon på mindre enn 0,04 luftskifter per time, dersom det ikke finnes annen ventilasjon i leilighetene. I perioder med lite vind, blir luftskiftet enda mindre. Det er med andre ord noen titalls år siden vi begynte å bygge boliger som var så lufttette at en var helt avhenging av tilsiktet ventilasjon. Det er vi naturligvis også i et passivhus, der det er krav til et lekkasjetall under 0,6 (luftvekslinger ved 50 Pa trykkforskjell). Derfor inneholder passivhus balansert ventilasjonsanlegg med varmegjenvinner.

Er ventilasjonsanlegg farlige?
Et mer relevant spørsmål enn om tette hus er farlige blir dermed hvordan vi best mulig kan sikre at tette hus får tilstrekkelig ventilasjon. I et passivhus gjøres dette gjennom et balansert ventilasjonsanlegg med varmegjenvinner.
Dette er en teknologi som vi har en god del erfaring med. Balansert ventilasjon fører til at lufta i boliger med slike anlegg skiftes ut oftere enn i andre boliger, og at det er betydelig mindre plager med trekk enn der vi har mekaniske avtrekksanlegg. Dette har gjort at løsningen i en årrekke har vært mye brukt, både i eneboliger og blokkbebyggelse. I balanserte ventilasjonsanlegg renses luften for pollen, soppsporer, veistøv og andre partikler i utelufta ved at lufta passerer gjennom et filter.

På minussiden kommer at disse anleggene har vedlikeholdsbehov, og at noen anlegg har hatt ulike tekniske  problemer som funksjonssvikt når det er kaldt ute, kondens i anlegget, støy eller uønsket temperaturstigning.
Det har likeledes vært reist spørsmål om luftkvaliteten i en del tilfeller er dårlig på grunn av forurensninger i anlegget (for eksempel fukt og smuss i luftinntaket). Når slike problemer oppstår fører det i en del tilfeller at anlegg slutter å virke, eller skrus av. Begge deler gir naturligvis dårlig luftskifte og dårlig luftkvalitet.

De to andre ventilasjonsmåtene som er vanlige: naturlig oppdriftsventilasjon eller ventilasjon drevet av vindkrefter og temperaturforskjeller mellom ute og inne og mekanisk avtrekksventilasjon. Disse har på sin side andre utfordringer. Ettersom disse avhenger av innvendig undertrykk, og tillufta som regel ikke varmes opp, er det svært vanlig at det oppstår sjenerende trekk. Konsekvensen av det er ofte at ventiler stenges. Generelt viser de studiene som er gjort at det er mindre luftskifte og høyere fuktinnhold i hus med naturlig eller mekanisk avtrekk. For oppdriftsventilasjon forutsetter det at vind og/eller temperaturforskjeller er til stede mellom ute og inne.

Det blir ikke mindre fukt i utette hus Det hevdes av og til at tette hus ikke ”puster”, og at de dermed er mer utsatt for fuktskader. Det er et godt prinsipp at konstruksjoner alltid bygges slik at de har mulighet til å tørke ut. I dagens norske byggeskikk oppnår vi som regel dette ved å bruke dampåpne sjikt på utsiden av isolasjonssjiktet, og vi sørger for at dette sjiktet er beskyttet mot nedbør, men likevel står i kontakt med utelufta (to-trinns tetting). Erfaringen tilsier at dette fungerer godt, så lenge vindsperra  tilstrekkelig dampåpen, og det ikke skjer noen kraftig oppfukting.
Her er det verdt å merke seg at en moderne vindsperre er mer dampåpen enn for eksempel mange eldre typer bygningspapp. Dersom en vegg fuktes kraftig opp på grunn av lekkasje fra tak, vannrør, utettheter rundt vinduer eller lignende, oppstår det oftest skader i form av sopp og muggvekst før skaden rekker å tørke ut. Dette gjelder for de fleste konstruksjoner som er tettere og bedre isolert enn en låvevegg. Innebygget fukt i gulv, vegger og tak er en utfordring som byggebransjen har slitt med i lang tid. Vi har ingen erfaring for at luftlekkasjer gir noe bidrag av betydning for å tørke ut fuktskader som oppstår under byggeperioden eller senere.

Noen fuktskader forebygges med god tetting Det hører også med til dette bildet at god vindtetting også er et viktig bidrag til god vanntetting. Det er interessant at da lavenergiboligene på Jåtten Øst i Stavanger skulle oppføres med lekkasjetall under 1,0 mente entreprenøren at de hadde gode forutsetninger for dette fordi de var vant til å bygge i et klima med mye slagregn, og dermed var avhengige av gode tettedetaljer for å unngå klager på vannskader. Dette viste seg også å stemme. En annen vanlig skadetype – kondens og muggvekst på kalde loft – har en entydig sammenheng med manglende lufttetthet i etasjeskiller.

God lufttetting er derfor fornuftig fuktsikring, forutsatt at det brukes riktige produkter, og at lufttettingen er god på begge sider av isoleringen. En vindsperre med god lufttetthet reduserer konsekvensene av eventuelle senere skader på dampsperra.

Det kan bli mer fukt i  høyisolerte konstruksjoner
Varme er et viktig bidrag til uttørking. Når temperaturen i deler av en konstruksjon nærmer seg utetemperaturen, minker dette bidraget, og godt isolerte konstruksjoner har dermed lavere uttørkingshastighet.

Enkelte kritiske konstruksjoner i eksisterende bygg kan få tildels store skader dersom de etterisoleres på feil måte. Pussede teglvegger og betongvegger under terreng er eksempel på konstruksjoner som kan få skader  ved innvendig isolering. De fleste konstruksjoner som er bygget opp med dampåpen vindsperre mot et ventilert sjikt har imidlertid vist seg å fungere godt også med store isolasjonsmengder, men tørketider etter oppfukting blir lenger i en godt isolert konstruksjon med plass til mye vann. Det er derfor enda viktigere enn tidligere å sørge for riktige materialvalg, god utførelse og tiltak for at konstruksjoner ikke fuktes opp under bygging eller senere. Fagmessig uttørking av de vannskader som oppstår er også noe som blir enda viktigere med høyisolerte konstruksjoner.

Vi vet mye – men mer kunnskap og formidling er nødvendig!
For at vi skal kunne bygge gode og sikre passivhus er det behov for fortsatt utvikling av teknologi, løsninger og produkter, og ikke minst spredning av kunnskapen om disse. Det vil være naivt å tro at dette kommer av seg selv. Vi i SINTEF Byggforsk ønsker å bidra til å dekke disse behovene gjennom forskning og utvikling sammen med byggenæringen, produktgodkjenning gjennom Teknisk Godkjenning og kunnskapsformidling gjennom anvisninger i Byggforskserien og andre kanaler. Vi har stor tro på at de tekniske utfordringene som er direkte knyttet til konseptet passivhus skal finne gode løsninger dersom næringen, myndighetene og forskningssektoren bestemmer seg for at dette er noe vi skal få til.

Da kan en passivhussatsing bidra til at innemiljøet i nye hus blir bedre enn det ville blitt hvis vi hadde fortsatt ”som vi alltid har gjort”. En vurdering av helsemessige konsekvenser bør ta med seg både muligheter og risikoer, og inkludere ulike scenarier for hvordan myndigheter og private aktører vil handle ved og etter en eventuell regelendring.

Vi står overfor store utfordringer på grunn av en eksisterende bygningsmasse med til dels svært mangelfull teknisk tilstand og stort energibehov, meget rask økning i antall personer med ulike miljøhemminger, en aldrende befolkning som skal bo og behandles i hjemmet så lenge som mulig - og et kjemisk miljø som blir mer sammensatt fra uke til uke. Vi må sørge for at disse utfordringene ikke blir glemt i diskusjonene om mulige konsekvenser av økt isolasjonstykkelse.

Vi minner til slutt om at passivhus er et sett med løsninger for å redusere energibehovet. Vi vet mye om elementenesom inngår i passivhus-konseptet. De viktigste er høyisolerte ytterkonstruksjoner med lite luftlekkasjer, gode vinduer og balansert ventilasjon med varmegjenvinning og energieffektive vifter.