“Vannskadedelen” i TEK17 er svært utfordrende for rørleggere og VVS-rådgivere

De såkalte vannskade-forebyggende kravene som ligger i TEK17 påfører rørentreprenører og rådgivere store ekstra kostnader. Kostnader som til syvende og sist byggherre må betale for, og som i mange tilfeller rørlegger også blir belastet med. 

All erfaring tyder på at kravene bommer stygt. Ingen dokumentasjon kan nemlig legges fram på at forskriften har bidratt til mindre vannskader. Det finnes ingen kost-nytte vurdering av om kravene er fornuftige. Seriøse rørleggerfirmaer og rådgivere klarer ikke å oppfylle kravene med godt håndverk og moderne effektive løsninger. Resultatet blir at byggherre må aksepterer avvik.

Alt tyder dermed på at en håndfull forskere og et passivt direktorat for byggkvalitet uten forståelse av hverken reell risiko eller moderne rørteknikk, med forsikringsselskapene som heiagjeng, har påført byggebransjen en historisk tvangstrøye, som samtidig har kostet samfunnet milliarder i unødvendige kostnader. 

- Det som forundrer meg mest er at det er så ulike krav til tappevann og sprinkler. Rørene ligger side om side i sjakt. Rør til tappevann skal ha følere og sluk og må være utskiftbare. Sprinklersystemer trenger ingen av delene. I bygg over flere etasjer er det dessuten ikke mulig å innfri forskriftene på en fornuftig måte. Forskriften kan kanskje egne seg for en enebolig, det er muligens her hunden ligger begravet, at det er lekkasjer på visse områder, men at hele bransjen dermed underlegges samme krav. Det blir jo helt feil. Toget har sporet av, vi må tilbake på skinnene, sier Egil Borge, prosjekleder for Rørcompaniet i Sarpsborg.

I løpet av sine 40 år i bransjen har Borge aldri vært med på å utløse erstatning fra et forsikringsselskap. Har det vært en lekkasje, er den blitt avdekket i forbindelse med trykkprøving, noe som er påkrevet.

Og forsikringsbransjen, som opprinnelig var med på å heie fram forskriften, har ikke lagt to pinner i kors for å finne ut hva som fører til lekkasjer. Det finnes ingen god statistikk som viser hva slags vannskader man snakker om. Er det slett håndverk, produktfeil eller dårlig drift som ligger bak? Med mangelfulle statistikker velger man den enkleste løsningen, å ikke lytte til fagfolk med heller å tre stadig nye merkelige krav nedover hodet på bransjen. 

Samtidig burde det være et minstekrav at den som pålegger bransjen milliarder i ekstra kostnader faktisk tar jobben med å sjekke erfaring og fakta om kravene treffer målet. I kaoset blir det heller slik at rørlegger blir taperen, og får skylda for alle vannskader, fra utette tak, utette membranmansjetter og feilkoblinger gjort av ufaglærte. 

- Da myndighetene slo beina under autorisasjonsordningen la de til rette for at hvem som helst kunne kalle seg rørlegger. Det oppsto et formidabelt kaos, naturligvis oppsto lekkasjer og problemer. Hvem som sto bak endringen er jeg usikker på, men i panikken deretter satte en liten gruppe seg ned og snekret sammen en forskrift som er sensasjonelt dårlig. Den lar seg ikke kombinere med godt håndverk i bygg over flere etasjer, og etter hva vi hører heller ikke i eneboliger. Det er på tide å gjeninnføre autorisasjonsordningen eller tilsvarende, og få med den utførende delen av bransjen til å se på forskriften, den er ikke laget av folk med praktisk erfaring, sier Anders Thime, daglig leder hos Rørcompaniet.

Fordi forskriften for alle praktiske forhold legger krav som er urimelige og unødvendige er den i ferd med å bli et mareritt. Den som setter seg ned og finleser TEK17, og har et minimum av kunnskap om rørarbeider og produkter, vil fort se hvor det svikter. 

- Vi som bygger næringsbygg, kontorbygg og leilighetsbygg ser kravet om at rør skal være “lett utskiftbare” er totalt urealistisk å få til. Om det er nødvendig kan eventuelt diskuteres. Problemet er at de som tegner byggene ikke gir oss den plassen som kravene i praksis forutsetter. Som kjent er sjakter den eneste måten å føre fram rør gjennom etasjer på. Hvis rørene som går gjennom sjakter skal være lett utskiftbare må vi ha svære luker eller dører med jevne mellomrom. Det er det ingen byggherre eller arkitekt som aksepterer. Når vi kommer på banen og skal tegne inn våre rør og drive montasje, ser vi at kravet ikke er mulig å følge. Sjaktene er for trange til å bygge utskiftbart i. Det er heller ingen som sjekker om rørforbindelsene i etterkant er “lett utskiftbare”. I praksis er alle nødt til å jukse, fordi utskiftbarhet krever en annen byggeteknikk. Min konklusjon er at kravene bommer helt og holdent, og hvis noen skal følge opp dette, er det arkitekter, rådgivere, byggentreprenører og utbyggere. I stedet blir vi som kommer på banen etter at bygget er tegnet, satt til å løse flokene. Det klarer vi ikke, og alle blir tvunget til å notere avvik på avvik fra forskriften, sier Borge.

Rådgivende VVS-ingeniør Patrick Storm-Jansen i Structor, som er prosjekterende for Rørcompaniet, i mange prosjekter, opplever også situasjonen som uholdbar. Når man har fått oppdraget og kommer inn i prosjektet er bygget som regel utformet, da er det for sent.

- Vi opplever at arkitektene for eksempel tegner to bad med sjakt mellom. Det er jo i utgangspunktet en rasjonell tanke. Men det lar seg ikke gjennomføre med krav om lett utskiftbarhet. Så dermed må vi enten lage luker og dører fra badene til sjakten, eller så må vi og byggherre akseptere et avvik. Det er mulig å bygge utskiftbart, men da må vi ha masse sjakter.
Det klarer man ikke i et åtte etasjers bygg i dag, da må arkitekten ivareta dette, og det gjør ikke en arkitekt. Det verste scenarioet man kan tenke seg er at byggherren i ettertid kommer og peker på rørlegger, og spør hvordan skal du kunne skifte ut røret her? Vi må derfor bruke enormt mye tid og ressurser på å forklare dette i forkant, nemlig at dersom man tegner bygget slik, lar det seg ikke gjøre å følge forskriften. Nå skal det også sies at om det etter 10-20 år skulle dryppe i en sjakt og vannet ledes til et teknisk rom i kjelleren er det vel ikke noen krise. Men det er ikke tillatt å bruke fornuft og fagkunnskap, forskriften hindrer oss i å bygge smart og moderne, sier Storm-Jansen.

I tillegg til at rørlegger ofte kommer ut som taperen, fordi bygget ikke er tilrettelagt for å kunne følge kravene ender man ofte opp i lange diskusjoner med byggherre om hva som faktisk tilfredsstiller forskriften. 

- Vi har stilt spørsmålene om hvordan forskriftene skal forstås til myndigheter, ledere ved opplæringskontorene og rørleggerorganisasjonene. Svarene er aldri de samme. Som utførende har vi derfor brukt mye tid på å lese forskriften og legge opp til en utførelse som vi mener er innenfor. Men i møte med byggherres rådgivere blir det svært ofte lange diskusjoner om hva som er innenfor kravene og hva som ikke er det. Dette har naturligvis å gjøre med at byggherres rådgiver tolker forskriften på sin måte. Et godt eksempel er diskusjonene rundt fordelerskap for tappevann, og misforståelsene knyttet til dette. Nå beskrives det ofte lekkasjesikre fordelerskap for gulvvarme, noe som overhodet ikke har noe med kravene i TEK17 å gjøre, men som har sneket seg inn grunnet ordet «fordelerskap». Dette er en misforståelse som nå har begynt å gjøre seg gjeldende som praksis, uten mål og mening. Svært ofte må vi bruke lang tid på å diskutere våre løsninger.. Det ender som regel med at vi blir enige, men dessverre slik at ingen av oss blir fornøyde med de omforente løsningene. Forskriften følger et ensidig krav om vannskadesikkerhet, som gjelder tappevann. Den er rett og slett for vag, og den gir åpning for tolkninger på andre fagsegmenter den aldri var utformet for, understreker Thime.

På toppen av kravet om lett utskiftbarhet kommer kravet om at lekkasjer skal kunne oppdages, men merkelig nok ved unntak av loddede skjøter. 

- Sintef ga i 2015 ut en rapport om vannskadesikkerhet i næringsbygg (SINTEF Fag 30) som følges av mange i bransjen. Her peker man på at det for hver eneste skjøt skal være en fuktføler, fordi man mener at press-koblinger ikke er like bra som loddet. I dag vet vi at alle presskoblinger følger prinsippet “upresset-utett” og er sikre. Men for å følge forskriften er vi nødt til å lodde skjøtene. Det er gammeldags og ineffektivt, men vi har ikke noe valg. Å sette inn en føler for hver kobling er ikke noe alternativ. Det vil bli dyrt og krevende å følge opp med batterier osv. På dette punktet er jeg sikker på at faren for vannskader er nærmest null, men vi er tvunget til å gå 30 år tilbake i tid for å tilfredsstille kravene, vi jobber oss baklengs inn i framtiden, sier Thime.

Et godt eksempel på konsekvensene av forskriften, er at man fikk klar beskjed om at pressfittings var bannlyst ved installasjoner på et sykehus man bygde for under 10 år siden. 

- Vi vet jo at det finnes løsninger innen pressfittings som brukes på sykehus over hele Europa, men i Norge var det ikke tillatt. Det er jo et tankekors, sier Borge.

Det samme problemet med norske særkrav gjelder også innbygingssisterner hvor TEK17s krav og veiledningene til produsentene sjelden lar seg følge. Lille Norge krever spesialmodeller innen sisterner, som er dyre, kompliserte og som krever kostbare bygningsmessige hensyn. Ofte kan de ikke monteres som tiltenkt.

En annen konsekvens av forskriften er at fordi den legger ensidig vekt på vannskader med en rekke krav, er det i ferd med å bli et styrende premiss.  En ny trend som har bredt om seg i rørbransjen de siste årene på grunn av dette er å legge rørføringer gjennom vannskap. Tanken er at ved å få alle koblinger inn i skapet på et sted der det er avløp, for eventuell lekkasje, oppfyller forskriften. 

- Ved å føre både varmt og kaldtvann, samt gulvvarmesystemene inn og gjennom ett kombiskap får man ikke T-kobling i sjakt og føring derfra inn skapet. Dermed slipper man fuktføler (automatisk lekkasjestopper) og, eller vanntette sjakter. Men å føre varmtvann og kaldtvann i tillegg til varmesystemene i samme skap betyr imidlertid stor sannsynlighet for varmesmitte. Det blir trangt og utfordrende å isolere, og resultatet blir dessverre lunkent vann. I kjølvannet kan det oppstå legionellaproblemer og behovet for drikkevannskjølere melder seg. Forskriften tvinger rørlegger til å gå på akkord med både sikkerhet og vannhygiene, og byggherre blir nødt til å svelge en løsning som ikke er fornuftig. Konsekvensen er at man må bruke masse penger på avbøtende løsninger. Alt i vannskadens hellige tegn, det er feil fokus, men dessverre er det ofte slik det blir, det er godkjent men ikke faglig riktig, sier Storm-Jansen. 

- Enten må vi komme dit at man anerkjenner rørleggeren som fagmann med de produktene han bruker, uten å sette belter og bukseseler på ham og akseptere det han kommer med. Eller så må man legge premissene i grunn slik at arkitekter og byggherre tegner byggene slik at man skal kunne bygge de etter forskriften. Vi har på sett og vis klart å forklare kundene hva som er utfordringene, men vi må stadig bruke mye ressurser på å formidle dette. Det burde bransjen ha klart å løse for lenge siden, sier Egil Borge, prosjektleder for Rørcompaniet i Sarpsborg.