Tor Backe mener rørleggeren får ufortjent mye tyn når vannskader oppstår. Ofte handler det om produkter som ikke holder mål, så det er all grunn til å fordele ansvaret, sier han til VVSforum.
Dette er noen av utfordringene som preger bransjen, mener Backe:
* Stort og uoversiktlig distribusjonsnett
* Et stort antall mindre kjente VVS-artikler
* VVS-artikler innkjøpt av kunden, ofte på Internett
- Det holder ikke å tenke at nærmeste mann til vann er rørleggeren, og med det legge skylden dit for alt som går gærent. Det er viktig at vi ser vannskader i sammenheng med rammevilkår bransjen er under i dag.
Backe påpeker at det er skjedd store endringer i næringen etter at EØS-avtalen inntrådte og ga åpninger mot Øst-Europa. Det førte til oppblomstring av arbeidskriminalitet og innleieproblematikk med sosial dumping, som i sum påvirket kvaliteten negativt - både selve arbeidsutførelsen og leverte produkter. Seriøse rørleggere må således konkurrere med nye aktører som ikke alltid ivaretar kundens interesser på best mulig måte.
- I tillegg har vi fått nye innkjøpskanaler. Det strømmer jo inn av varer, spesielt på Internett. Alt dette er en utfordring for vår bransje. Og med en åpen tilbudsstruktur, er folk på jakt etter det billigste hele tiden, hvor kvalitet ofte kommer i annen rekke.
.Dette er litt av rammevilkårene vi jobber under. Det var er helt klart bedre og enklere før, da man konkurrerte på samme vilkår, sier han.
Mangelfull dokumentasjon
Backe påpeker også at det stilles en rekke krav fra myndighetene både til rørleggere og leverandører og nevner spesielt Forskriften om dokumentasjon av byggevarer (DOK). Her heter det at varer som skal omsettes i Europa skal ha en dokumentasjon (ytelseserklæring) om at de er godkjent for bruk og være CE-merket. Dette vil gjelde mesteparten av de byggevarene som selges i Norge.
- Den sier at produsenter og importører er således ansvarlig for å kunne dokumentere produktegenskaper. Likevel blir ikke dette etterfulgt, som er et betydelig problem. Hvorfor er det slik? spør han.
- Men samtidig er det en del produkter som ikke har noen harmoniserte standarder, eksempelvis armaturer og kraner. Dermed har man ikke noe godkjenning i Europa, men må ha produktsertifikat (som SINTEF Byggforsk kan gi ut) innen de omsettes på det norske markedet. Uansett skal alle produkter ha en eller annen godkjenning, og vi må ikke glemme at det ansvaret ligger i første rekke på leverandør og produsent. Det skjer faktisk en rekke vannskader som følge av at det er brukt produkter som ikke har hatt nødvendig godkjenning - og dermed ikke er godkjent.
- Mitt spørsmål blir da: Er det rimelig at rørleggeren skal sitte med ansvar for at han kanskje ikke sjekket produktet godt nok?
Skal sjekke egenskapene
Ved siden av DOK-forskriften, har du for øvrig TEK 17 som sier at før produkter bygges inn i byggverk må det være dokumentert at produktene har de egenskapene som er nødvendige for at det ferdige byggverket tilfredsstiller kravene som følger av denne forskriften. Det betyr at produktet har egenskaper som også oppfyller særnorske krav som bl.a gjelder graden av avgivelse av giftige stoffer og ikke minst trykkbelastning.
- Hva tåler armatur av trykk? I Europa er det kanskje godkjent for 2 Bar, mens kravet i Norge er 6 Bar. Dette må sjekkes og være i orden før montering. .
For å understreke viktigheten av merking og godkjenning, viser han også til byggesaksforskriften i plan og bygningsloven, hvor det står at ansvarlig utførende skal påse at varene som monterer oppfyller kravene i henhold til DOK-forskriften.
- Det er med andre ord krav både mot rørlegger og importør at alle varer er godkjent og dokument!
Dette er det juridiske bakteppet, som tilsier at man skal lese av produktenes egenskaper om de kan brukes i bygget eller ikke.
Mange krav
- I tillegg har våre bedrifter et utall med andre krav fra store byggherrer - som Svanemerke, Breeam osv osv. Og til slutt har vi håndverksloven, som sier at man skal gjøre en god jobb og ha omsorg for forbrukeren. Det er med andre ord en jungel der ute som det er fort gjort å gå seg vill i for våre bedrifter. For å unngå de verste fallgruvene, anbefaler jeg rørleggeren å bruke grossist når han skal handle varer.
- Vi framforhandlet en avtale (FL-VA/VVS 2016) med leverandørene i 2016 om at dokumentasjon for varen herunder sporbarhet skal følge varen. Det fungerer imidlertid ikke optimalt i dag. Nylig gjennomførte således DiBK en kontroll i markedet hvor anslagsvis 38-40 prosent av all armatur ikke hadde dokumentasjon på rett måte. Det gjelder også våre leverandører, her har de en jobb å gjøre.
Hvem har vareleveransen?
Backe sier at det er viktig å skille mellom når rørleggeren har vareleveransen og når kunden kjøper produktene selv. En vesentlig forskjell, understreker han.
- Om rørleggeren har vareleveransen, vil han måtte omlevere varen helt gratis om det er feil eller mangler. Det er uomtvistelig.
Ved monteringsfeil vil også rørlegger vil være erstatningsansvarlig for følgeskader og om han har opptrådt uaktsom.
Man hva om rørlegger ikke kunne se noe feil ved varen, altså ved skjulte mangler? Da har han handlet i god tro og ikke opptrådt uansvarlig, og byggherrens forsikringsselskap må gå på produsenten om det oppstår vannskade som følge av dette, sier Backe og viser til Produktansvarsloven av 1988, hvor dette forholdet er omtalt.
- Derfor skal ikke rørlegger automatisk ta på seg ansvar hver gang det skjer en vannlekkasje, men må vurdere om han vitterlig har gjort noen feil. Om ikke, må han avvise kravet.
Kunden handler selv
Men så kommer det som er et svært hett tema; i de tilfellene hvor varen er handlet av forbruker, som vi ser stadig oftere. Hvordan skal rørlegger opptre da?
- Dette er helt klart en utfordring. Om rørlegger installerer produkter som mangler nødvendig dokumentasjon, forventes det likevel av kunden at rørlegger skal montere disse. Det er altså ikke sjefen som står overfor dette dilemmaet ute og må ta en beslutning der og da, men rørleggeren. Det forventes også at rørlegger skal kunne vite alt om offentlige godkjenninger og alle dokumentasjonskrav, og at han skal sjekke varen mot disse kravene.
Det hviler etter min oppfatning altfor store krav på dette utførende leddet.
Hva skjer om rørlegger gir etter og monterer utstyr som ikke er godkjent?
- Det kan være han ikke har sjekket produktene tilstrekkelig for å forsikre seg om at de var godkjente. Så skjer det en vannskade, og rørlegger får gjerne hele skylden. Men også i dette tilfellet mener jeg man ikke kan legge hele ansvaret på rørlegger. Muligens kan det sies at han har medvirkning til vannskaden og må ta sin andel av skaden. Videre kan han risikere å få offentligrettslige forføyningen hvor tap av ansvarsrett kan være en konsekvens.
Men hovedansvaret må etter min mening ligge hos importør, som har en plikt til å informere. Han kan ikke selge produkter som ikke er godkjente.
- Om man selger kraner som avgir giftstoffer eller bare tåler et trykk på 2 Bar, skulle ikke denne varen vært solgt i Norge. Etter min oppfatning blir vi aldri kvitt useriøse aktører i markedet om ikke ansvaret legges hos den som produserer og den som omsetter varene. I hvert fall må man dele på ansvaret.
- Dersom forsikringsselskapene sender regresskrav til de som importerer ved vannskader på grunn av for dårlige produkter, vil de etter hvert bli mere nøye på hva de tar inn av varer og sørge for dokumentasjon innen de selger dem videre. Ikke bare ta for gitt at det er rørlegger som sitter med alt ansvar.
Forbrukerkontrakt
For noen år siden ble det inngått avtale med Forbrukerrådet og Forbrukerombudet om en felles forbrukerkontrakt. Den anbefaler Backe at alle bruker.
- I håndverkertjenesteloven, punkt 8 avklares ansvarsforholdet med varer levert av kunden i forhold til hva rørlegger skal passe på og hva kunden skal passe på. Der står det at forbrukeren kan kreve at tjenesteyter kan montere produkter som avtalt, men at forbruker har risiko for kvalitet for materiale han leverer til rørlegger. Dette er et svært viktig punkt!
- Rørlegger kan ikke bestemme hvor kunden skal kjøpe varen, han kan løpe til Ikea eller hvem som helst. Men det står også at tjenesteyter er pliktet til å vise behørig omsorg for forbruker ved å veilede om dokumentasjonskrav. I det ligger at rørlegger kan si at han bare montere produkter som er godkjent for bruk i Norge og vise til DOK-forskriften.
Men langt fra alle rørleggere er klar over at de kan nekte å montere produkter som ikke er godkjent i henhold til forskriftene. Han kan nekte selv om jobben avtalt på forhånd. Dette er en situasjon rørleggeren ofte står oppe i og det kan fort føre til grinete kunder og mye kjeft om han returnerer med uforrettet sak og blir gjerne beskyldt for at motivasjonen hans er å selge egne, dyre produkter.
Samme problem i Danmark
Problemet med produkter med manglende dokumentasjon er også en utfordring i Danmark, der rørleggerorganisasjonene rett og slett ber medlemmene nekte å montere om produktene ikke har godkjenningsmerke fabrikat, og hvor det ikke er oppgitt. Hold dere unna, er den klare anbefalingen. Den samme anbefalingen bør gis her, mener Backe.
Han påpeker samtidig at rørleggeren kommer i en veldig skvis.
- Et poeng er at rørlegger må bruke tid på å sjekke ut om kundens produkter kan benyttes. Men om du fakturerer kunden for en time eller to ekstra etterpå, er han nok ikke veldig glad for det. Regelen burde heller vært at produkter som ikke har synlig CE-merking eller annen godkjenning, i utgangspunktet ikke skal benyttes. - Rørleggeren kan ikke bruke masse tid på dette, med pressede marginer. Det bidrar til at han nok kan bli fristet til å ta for gitt at produktene er ok.
Kjøper på nett
Hva så med netthandel, der forbruker kjøper varer selv fra utenlandske aktører? De må helt klart ta mer av støyten! Der hvor en kunde krever at du skal montere noe du ikke har lyst til å montere, burde du bare gå og be ham få tak i en annen. Samtidig er det begrenset hvor mye man skal beskytte kunden mot seg selv.
Som jeg ofte sier; My Home is my Castle. Om du bor i huset ditt og får beskjed av rørleggeren om at om at dette trolig vil gå til helvete, synes jeg kunden må ta det hele og fulle ansvaret selv. Om han vil ha problemer, behøver du ikke nekte ham det om du har dokumentasjon på at du har advart ham eller henne.
Ikke tenk kun pris!
Backe understreker at mange leverandører og grossister har lagt seg i selen for at tilstrekkelig dokumentasjon skal følge varene. Men han retter samtidig en pekefinger mot egne medlemmer om at de må stille strengere krav til det de kjøper inn og ikke bli fristet til kun å handle der det er billigst.
- De som følger reglene blir påført kostnader de useriøse slipper, og de sistnevnte kan dermed selge billigere. Om våre bedrifter utelukkende ser på pris framfor å handle hos de som kan dokumentere for varene, vil det bidra til at ukulturen opprettholdes, sier han.
Dette er noen av utfordringene som preger bransjen, mener Backe:
* Stort og uoversiktlig distribusjonsnett
* Et stort antall mindre kjente VVS-artikler
* VVS-artikler innkjøpt av kunden, ofte på Internett
- Det holder ikke å tenke at nærmeste mann til vann er rørleggeren, og med det legge skylden dit for alt som går gærent. Det er viktig at vi ser vannskader i sammenheng med rammevilkår bransjen er under i dag.
Backe påpeker at det er skjedd store endringer i næringen etter at EØS-avtalen inntrådte og ga åpninger mot Øst-Europa. Det førte til oppblomstring av arbeidskriminalitet og innleieproblematikk med sosial dumping, som i sum påvirket kvaliteten negativt - både selve arbeidsutførelsen og leverte produkter. Seriøse rørleggere må således konkurrere med nye aktører som ikke alltid ivaretar kundens interesser på best mulig måte.
- I tillegg har vi fått nye innkjøpskanaler. Det strømmer jo inn av varer, spesielt på Internett. Alt dette er en utfordring for vår bransje. Og med en åpen tilbudsstruktur, er folk på jakt etter det billigste hele tiden, hvor kvalitet ofte kommer i annen rekke.
.Dette er litt av rammevilkårene vi jobber under. Det var er helt klart bedre og enklere før, da man konkurrerte på samme vilkår, sier han.
Mangelfull dokumentasjon
Backe påpeker også at det stilles en rekke krav fra myndighetene både til rørleggere og leverandører og nevner spesielt Forskriften om dokumentasjon av byggevarer (DOK). Her heter det at varer som skal omsettes i Europa skal ha en dokumentasjon (ytelseserklæring) om at de er godkjent for bruk og være CE-merket. Dette vil gjelde mesteparten av de byggevarene som selges i Norge.
- Den sier at produsenter og importører er således ansvarlig for å kunne dokumentere produktegenskaper. Likevel blir ikke dette etterfulgt, som er et betydelig problem. Hvorfor er det slik? spør han.
- Men samtidig er det en del produkter som ikke har noen harmoniserte standarder, eksempelvis armaturer og kraner. Dermed har man ikke noe godkjenning i Europa, men må ha produktsertifikat (som SINTEF Byggforsk kan gi ut) innen de omsettes på det norske markedet. Uansett skal alle produkter ha en eller annen godkjenning, og vi må ikke glemme at det ansvaret ligger i første rekke på leverandør og produsent. Det skjer faktisk en rekke vannskader som følge av at det er brukt produkter som ikke har hatt nødvendig godkjenning - og dermed ikke er godkjent.
- Mitt spørsmål blir da: Er det rimelig at rørleggeren skal sitte med ansvar for at han kanskje ikke sjekket produktet godt nok?
Skal sjekke egenskapene
Ved siden av DOK-forskriften, har du for øvrig TEK 17 som sier at før produkter bygges inn i byggverk må det være dokumentert at produktene har de egenskapene som er nødvendige for at det ferdige byggverket tilfredsstiller kravene som følger av denne forskriften. Det betyr at produktet har egenskaper som også oppfyller særnorske krav som bl.a gjelder graden av avgivelse av giftige stoffer og ikke minst trykkbelastning.
- Hva tåler armatur av trykk? I Europa er det kanskje godkjent for 2 Bar, mens kravet i Norge er 6 Bar. Dette må sjekkes og være i orden før montering. .
For å understreke viktigheten av merking og godkjenning, viser han også til byggesaksforskriften i plan og bygningsloven, hvor det står at ansvarlig utførende skal påse at varene som monterer oppfyller kravene i henhold til DOK-forskriften.
- Det er med andre ord krav både mot rørlegger og importør at alle varer er godkjent og dokument!
Dette er det juridiske bakteppet, som tilsier at man skal lese av produktenes egenskaper om de kan brukes i bygget eller ikke.
Mange krav
- I tillegg har våre bedrifter et utall med andre krav fra store byggherrer - som Svanemerke, Breeam osv osv. Og til slutt har vi håndverksloven, som sier at man skal gjøre en god jobb og ha omsorg for forbrukeren. Det er med andre ord en jungel der ute som det er fort gjort å gå seg vill i for våre bedrifter. For å unngå de verste fallgruvene, anbefaler jeg rørleggeren å bruke grossist når han skal handle varer.
- Vi framforhandlet en avtale (FL-VA/VVS 2016) med leverandørene i 2016 om at dokumentasjon for varen herunder sporbarhet skal følge varen. Det fungerer imidlertid ikke optimalt i dag. Nylig gjennomførte således DiBK en kontroll i markedet hvor anslagsvis 38-40 prosent av all armatur ikke hadde dokumentasjon på rett måte. Det gjelder også våre leverandører, her har de en jobb å gjøre.
Hvem har vareleveransen?
Backe sier at det er viktig å skille mellom når rørleggeren har vareleveransen og når kunden kjøper produktene selv. En vesentlig forskjell, understreker han.
- Om rørleggeren har vareleveransen, vil han måtte omlevere varen helt gratis om det er feil eller mangler. Det er uomtvistelig.
Ved monteringsfeil vil også rørlegger vil være erstatningsansvarlig for følgeskader og om han har opptrådt uaktsom.
Man hva om rørlegger ikke kunne se noe feil ved varen, altså ved skjulte mangler? Da har han handlet i god tro og ikke opptrådt uansvarlig, og byggherrens forsikringsselskap må gå på produsenten om det oppstår vannskade som følge av dette, sier Backe og viser til Produktansvarsloven av 1988, hvor dette forholdet er omtalt.
- Derfor skal ikke rørlegger automatisk ta på seg ansvar hver gang det skjer en vannlekkasje, men må vurdere om han vitterlig har gjort noen feil. Om ikke, må han avvise kravet.
Kunden handler selv
Men så kommer det som er et svært hett tema; i de tilfellene hvor varen er handlet av forbruker, som vi ser stadig oftere. Hvordan skal rørlegger opptre da?
- Dette er helt klart en utfordring. Om rørlegger installerer produkter som mangler nødvendig dokumentasjon, forventes det likevel av kunden at rørlegger skal montere disse. Det er altså ikke sjefen som står overfor dette dilemmaet ute og må ta en beslutning der og da, men rørleggeren. Det forventes også at rørlegger skal kunne vite alt om offentlige godkjenninger og alle dokumentasjonskrav, og at han skal sjekke varen mot disse kravene.
Det hviler etter min oppfatning altfor store krav på dette utførende leddet.
Hva skjer om rørlegger gir etter og monterer utstyr som ikke er godkjent?
- Det kan være han ikke har sjekket produktene tilstrekkelig for å forsikre seg om at de var godkjente. Så skjer det en vannskade, og rørlegger får gjerne hele skylden. Men også i dette tilfellet mener jeg man ikke kan legge hele ansvaret på rørlegger. Muligens kan det sies at han har medvirkning til vannskaden og må ta sin andel av skaden. Videre kan han risikere å få offentligrettslige forføyningen hvor tap av ansvarsrett kan være en konsekvens.
Men hovedansvaret må etter min mening ligge hos importør, som har en plikt til å informere. Han kan ikke selge produkter som ikke er godkjente.
- Om man selger kraner som avgir giftstoffer eller bare tåler et trykk på 2 Bar, skulle ikke denne varen vært solgt i Norge. Etter min oppfatning blir vi aldri kvitt useriøse aktører i markedet om ikke ansvaret legges hos den som produserer og den som omsetter varene. I hvert fall må man dele på ansvaret.
- Dersom forsikringsselskapene sender regresskrav til de som importerer ved vannskader på grunn av for dårlige produkter, vil de etter hvert bli mere nøye på hva de tar inn av varer og sørge for dokumentasjon innen de selger dem videre. Ikke bare ta for gitt at det er rørlegger som sitter med alt ansvar.
Forbrukerkontrakt
For noen år siden ble det inngått avtale med Forbrukerrådet og Forbrukerombudet om en felles forbrukerkontrakt. Den anbefaler Backe at alle bruker.
- I håndverkertjenesteloven, punkt 8 avklares ansvarsforholdet med varer levert av kunden i forhold til hva rørlegger skal passe på og hva kunden skal passe på. Der står det at forbrukeren kan kreve at tjenesteyter kan montere produkter som avtalt, men at forbruker har risiko for kvalitet for materiale han leverer til rørlegger. Dette er et svært viktig punkt!
- Rørlegger kan ikke bestemme hvor kunden skal kjøpe varen, han kan løpe til Ikea eller hvem som helst. Men det står også at tjenesteyter er pliktet til å vise behørig omsorg for forbruker ved å veilede om dokumentasjonskrav. I det ligger at rørlegger kan si at han bare montere produkter som er godkjent for bruk i Norge og vise til DOK-forskriften.
Men langt fra alle rørleggere er klar over at de kan nekte å montere produkter som ikke er godkjent i henhold til forskriftene. Han kan nekte selv om jobben avtalt på forhånd. Dette er en situasjon rørleggeren ofte står oppe i og det kan fort føre til grinete kunder og mye kjeft om han returnerer med uforrettet sak og blir gjerne beskyldt for at motivasjonen hans er å selge egne, dyre produkter.
Samme problem i Danmark
Problemet med produkter med manglende dokumentasjon er også en utfordring i Danmark, der rørleggerorganisasjonene rett og slett ber medlemmene nekte å montere om produktene ikke har godkjenningsmerke fabrikat, og hvor det ikke er oppgitt. Hold dere unna, er den klare anbefalingen. Den samme anbefalingen bør gis her, mener Backe.
Han påpeker samtidig at rørleggeren kommer i en veldig skvis.
- Et poeng er at rørlegger må bruke tid på å sjekke ut om kundens produkter kan benyttes. Men om du fakturerer kunden for en time eller to ekstra etterpå, er han nok ikke veldig glad for det. Regelen burde heller vært at produkter som ikke har synlig CE-merking eller annen godkjenning, i utgangspunktet ikke skal benyttes. - Rørleggeren kan ikke bruke masse tid på dette, med pressede marginer. Det bidrar til at han nok kan bli fristet til å ta for gitt at produktene er ok.
Kjøper på nett
Hva så med netthandel, der forbruker kjøper varer selv fra utenlandske aktører? De må helt klart ta mer av støyten! Der hvor en kunde krever at du skal montere noe du ikke har lyst til å montere, burde du bare gå og be ham få tak i en annen. Samtidig er det begrenset hvor mye man skal beskytte kunden mot seg selv.
Som jeg ofte sier; My Home is my Castle. Om du bor i huset ditt og får beskjed av rørleggeren om at om at dette trolig vil gå til helvete, synes jeg kunden må ta det hele og fulle ansvaret selv. Om han vil ha problemer, behøver du ikke nekte ham det om du har dokumentasjon på at du har advart ham eller henne.
Ikke tenk kun pris!
Backe understreker at mange leverandører og grossister har lagt seg i selen for at tilstrekkelig dokumentasjon skal følge varene. Men han retter samtidig en pekefinger mot egne medlemmer om at de må stille strengere krav til det de kjøper inn og ikke bli fristet til kun å handle der det er billigst.
- De som følger reglene blir påført kostnader de useriøse slipper, og de sistnevnte kan dermed selge billigere. Om våre bedrifter utelukkende ser på pris framfor å handle hos de som kan dokumentere for varene, vil det bidra til at ukulturen opprettholdes, sier han.
