Husbanken kan ha en viktig rolle som kvalitetssikrer ved at det stilles bestemte krav til de løsningene som skal få tilskudd som omsorgsboliger.
"Velferdsteknologi" innebærer teknologisk assistanse som både kan hjelpe den syke og funksjonshemmede med å klare seg selv i hverdagen, og som kan støtte opp om fysisk og mental trening for å forebygge at man blir avhengig av hjelp.
Den optimale løsningen får man gjerne i samspill mellom velferdsteknologi og en godt tilrettelagt bolig med universell utforming.
Hjemme lengst mulig
Det er et nasjonalt mål i dag at folk skal kunne bo trygt hjemme så lenge som mulig, noe de fleste ønsker - selv om de kan ha en begynnende demenssykdom eller oppleve andre funksjonsbegrensninger.
At velferdsteknologi har fått stort fokus den siste tiden skyldes at andelen eldre i samfunnet øker, at behovet for helse- og omsorgspersonell stiger, og at vi har fått et endret sykdomsbilde med økning av livsstilssykdommer, demens og psykiske/sammensatte lidelser. Disse utfordringene må løses med innovative grep.
Tanken er at økt bruk av teknologi og automatikk i egen bolig, vil sette brukerne i stand til i større grad å håndtere daglige gjøremål på egen hånd slik at behovet for bistand vil kunne reduseres. Teknologien kan også bidra til økt trygghet i boligen, og den kan også motvirke ensomhet og kjedsomhet.
Siden de eldre gjerne har sammensatte lidelser, betyr det at det blir mange utfordringer rundt velferdsteknologi i boliger. Nye løsninger vil for eksempel kreve nye typer tiltak i hele tiltakskjeden, og samhandling både innenfor ulike deler av offentlig sektor og i offentlig/privat sektor.
SINTEF-rapporten gir eksempler på teknologi som allerede finnes, og teknologi som er under utvikling. I rapporten diskuteres og vurderes alt fra smarthus, materialvalg i boligen, trådløse sensorer, kroppssensorer, diagnosesystemer og roboter som kan rengjøre eller hjelpe til med enkle ting. Den gir råd om hvordan boligen bør forberedes for bruk av teknologi og forslag til hvordan myndighetene kan bidra til økt implementering av velferdsteknologi.
Husbanken som pådriver
Husbanken har siden den ble etablert etter 2. verdenskrig, vært ett av myndighetenes viktigste virkemidler i boligpolitikken. Gjennom tilskudd, lån og veiledning, har den bidratt til å sette bedre boligløsninger ut i livet.
Både arbeidet med lavenergiboliger/passivhus, universell utforming og livsløpsstandard er gode eksempler på dette. Forskerne mener derfor at Husbanken kan spille en viktig rolle som pådriver for å få nyttige løsninger på plass, og at løsningene beskrives som tiltakspakker.
Husbanken kan også ha en viktig rolle som kvalitetssikrer ved at det stilles bestemte krav til de løsningene som skal få tilskudd som omsorgsboliger. Forskerne anbefaler at en omsorgsbolig bør ha et minimum av installerte tiltak som de beskriver som en grunninstallasjon. I tillegg skisserer de ulike tiltakspakker knyttet til ordinære boliger, bofellesskap og tilrettelagt bolig.
Hvordan fungerer det?
Folk i alminnelighet og de som er ansvarlige for hjemmesykepleie og hjemmetjenester i kommunene, ønsker tilgang til demonstrasjonsleiligheter der de kan se hvordan velferdsteknologien fungerer.
Forskerne anbefaler at ny teknologi kan utprøves og tilpasses fortløpende i slike demonstrasjonsleiligheter, og at de etableres i nærheten av forsknings- og utdanningsmiljø. På det viset kan leilighetene utformes slik at løsninger kan testes i situasjoner som er tilnærmet en bosituasjon. De anbefaler også at demonstrasjonsleilighetene bør drives i samarbeid med Husbanken og NAV Hjelpemiddelsentraler.
