Prosessindustriens Landsforening (PIL, nå Norsk Industri) gjennomførte, i samarbeid med Enova SF, Kjelforeningen – Norsk Energi og Institutt for energiteknikk, i 2002 en studie for å kartlegge potensialet for mer miljøeffektiv energi-bruk og -produksjon i norsk prosessindustri.

I 2007 ble det foretatt en gjennomgang av 2002-studien, og dette arbeidet viste at store deler av potensialet identifisert i 2002 ikke var realisert. I tillegg finnes et ytterligere potensial, påpeker rapporten.

Enova tok derfor i 2009 initiativ til å gjøre en ny gjennomgang av potensialet for energieffektivisering i norsk industri. Enova valgte å bruke McKinsey & Company (McKinsey) som ekstern rådgiver i denne studien.

Studien dekker mer enn 95 prosent (76 TWh) av energibruken i norsk landbasert industri.

Arbeidet er gjennomført i tett samarbeid med industrien. For de store og energitunge industriene – aluminium, kjemisk industri, raffinerier, treforedling og ferrolegeringer – har prosjektgruppen gjennomført tre workshops for hver industri, samt jevnlige interaksjoner utover dette. Øvrig industri (inkludert sement og trelast) ble behandlet i en felles prosess. Dette er relativt små energiforbrukere, og det var uhensiktsmessig å gjennomføre industrispesifikke workshops.

Økt energieffektivisering i norsk industri vil ha en positiv finansiell og miljømessig effekt. McKinseys globale kostnadskurve for reduksjon av CO2-utslipp viser at 50 prosent av CO2 reduksjonspotensialet er knyttet til energieffektiviseringstiltak, og at disse gjennomgående har lav eller negativ kostnad. Prosjektgruppen ønsker med rapporten å gi et faktabasert grunnlag for beslutningstagere både i offentlig og privat sektor.

Undersøkelsen er kommet frem til at det finnes fortsatt et vesentlig potensial for å forbedre energieffektiviteten i norsk industri, til tross for et godt utgangspunkt. Store deler av dette potensialet er økonomisk lønnsomt. Energieffektivisering utgjør dermed en betydelig kilde for lønnsom ren energi.

Det finnes et teknisk potensial for å redusere spesifikt energibruk i norsk industri med 34 prosent innen 2020. Dette forutsetter at alle identifiserte tiltak gjennomføres, inkludert ekstern utnyttelse av spillvarme. Potensialet tilsvarer en absolutt reduksjon i energibruk på 26,9 TWh sammenlignet med et beregnet 2020-nivå uten forbedringer (frossen teknologi).

Om alt dette hadde vært elektrisk kraft, tilsvarer det en frigjøring av ren kraft lik årsproduksjonen fra 40 Alta-kraftverk eller mer enn 3800 vindmøller . Realisering av det fulle tekniske potensialet ville medført en reduksjon i energibruk på 29 prosent i forhold til referansebanen.

Tiltakene som er lønnsomme for bedriftene gir et samlet potensial for energieffektivisering på 22 TWh innen 2020. Dette tilsvarer 83 prosent av det totale potensialet i kostnadskurven. 12 TWh av det lønnsomme potensialet kommer fra redusert bruk av primærenergi (elektrisitet, olje, gass og kull) internt i industrien. Ytterligere 10 TWh kommer fra ekstern utnyttelse av spillvarme fra industrien, noe som kan bidra til å redusere bruk av primærenergi i samfunnet for øvrig. Dersom en realiserte alle de lønnsomme14 tiltakene ville forbedringstakten i energibruk økt fra 0,6 prosent i året, slik det er forutsatt i referansebanen, til 2,5 prosent i året.

Den økte forbedringstakten er i tråd med typiske målsettinger i andre europeiske land.

For å oppnå konsistens og sammenlignbarhet på tvers av industrier og tiltak er investeringer som ligger ”utenfor bedriftens gjerde” ikke tatt med i beregningen av kostnaden for de enkelte tiltakene. Tiltakskosten gjenspeiler derfor kostnadene fra bedriftens perspektiv. Spesifikt for tiltakene knyttet til utnyttelse av spillvarme betyr dette at kostnaden for å fange opp, prosessere og gjøre spillvarmen tilgjengelig inkluderes i beregningene. Eventuelle kostnader knyttet til utbygging av infrastruktur for varmetransport utenfor fabrikkanlegget
er ikke med.

For å realisere det totale tekniske potensialet kreves investeringer på NOK 33 milliarder.

Last ned hele rapporten.