Hvem bør eie, utvikle og organisere rørleggerutdanningen?

Rørleggerutdanningen har mange eiere og dermed mange som bestemmer. Her vil jeg se litt på historien bak rørleggerutdanningen, gå litt inn på dagens ordning, hva funker bra, hva kan bli bedre og dele noen tanker om hvilke konsekvenser det kan få når fagfolk ikke har ansvaret for sin egen utdanning. 

La meg med en gang hevde at til tross for en uoversiktlig eierstruktur og mange som bestemmer, har strukturen med egne opplæringskontorer, dyktige faglærere og fagfolk i bedriftene ført til en god rørleggerutdanning, men som kunne blitt enda bedre dersom færre hadde bestemt.

Etter min mening bør det selvsagt være rørbransjen selv, det vil si gjennom:
Arbeidsgivere – arbeidstakere – faglærere

Vi må gå 30 år tilbake for å finne en ordning der bransjen selv bestemte. Før R94 hadde rørleggerfaget et felles forum for utdanning med hjemmel i Lov om fagopplæring i arbeidslivet fra 1980: 

Opplæringsrådet for rørleggerfaget, bestående av representanter fra de tre nevnte fora.
Opplæringsrådet for rørleggerfaget rapporterte direkte til Utdanningsdepartementet via Rådet for fagopplæring (RFA) og hadde ansvar for innhold i, gjennomføring av opplæringen, læretid og fradragsregler, i tillegg til utvikling av læremidler og gjennomføring av faglærerkurs og etterutdanningstilbud. Det var ingen innblanding av akademikere, byråkrater og fylkeskommuner. Bransjen, med opplæringskontorene og dyktige faglærere i bresjen, visste best og vet fremdeles best hvordan opplæringen bør organiseres og gjennomføres. Samarbeidet mellom skoler, bedrifter og opplæringskontorer var og er limet som holder utdanningen på plass.

Med Reform -94 ble utdanningsansvaret fordelt på mange aktører og byråkratiet rundt utdanningen er bare blitt større og større. Ti år etter R94 ble Utdanningsdirektoratet opprettet. Sammen med fylkeskommunene er det nå de som bestemmer hvordan rørleggerutdanningen skal være. I tillegg overordnede bransjeorganisasjoner, som for eksempel BNL. Dette fører til mye byråkrati, manglende samordning, usikkerhet og konflikter. Riktignok er det bransjeforeningene som er med på å flikke på læreplaner og innhold, men det er langt fra alltid at rådene fra foreningene blir hørt. 

Det første rådet var at 1994-strukturen med felles Vg 1 for ca 20 fag og Vg 2 med 3 fag og en omfattende teoretisering ikke burde innføres. Bransjen hadde sterke innsigelser til at flere fag skulle samles i felles utdanning. Første år i skolen ble en slags bred yrkesrettledning og fortsatte til dels i 2. klasse. Yrkesorienteringen burde legges til siste år i ungdomsskolen med mer satsing på praktiske fag enn å ta opp plass i videregående utdanning. 

Det kan ellers nevnes mange eksempler på tvister mellom bransje og byråkrati i årene som fulgte. Det ferskeste er bransjens behov for en teoretisk prøve i tilknytning til den praktiske svenneprøven. Gode forslag til en slik prøve, som bransjen mener er helt nødvendig, ble stemt ned av byråkratiet.

Hvorfor? Jeg antar at en av grunnene var at alle fag skal ha samme system for prøveavleggelse.

Hvorfor? Det er ikke to fag som er like. Noen fag har behov som andre fag ikke har. Min erfaring er at Udir har lavere kompetanse på dette området enn faget selv. Bransjen opplevde det samme når den ønsket et halvt år ekstra læretid på grunn av for få timer i rørleggerfaget på det sammenslåtte Vg2. Hvem hadde forresten ideen om Vg2-KEM? Det var ikke rørleggerfaget, men overordnede instanser som så behovet for andre fag. Igjen opplevde bransjen det samme ved innføring av et eget Vg2-rørfag. De to ønskene ble til slutt innfridd etter flere års unødvendig betenkningstid. Spørsmålet blir om rørleggerutdanningen er tjent med byråkratiske bremseklosser når faget har bevist at det fint kan klare å sørge for en tidsmessig og god utdanning alene.

Etter det jeg erfarer er det mer rasling med sablene på gang. Opplæringskontorenes eksistens står i faresonen, tegning skal ut av undervisningen og privatisteksamen skal gjennomføres som en tippekupong! Atter en gang viser byråkratiet makt overfor en bransje som en gang i tiden viste at den fint kunne stå på egne bein.

Det er ikke bare organiseringen av utdanningen som bør endres. Like viktig er det å få orden på læretiden og fradragsreglene. Med 4 års læretid mente man før R94 4 år i bedrift, dvs ca 1740 timer pr. år, til sammen ca 7000 timer. Når skoleåret er snaut 1000 timer, blir det helt feil å betrakte et skoleår på lik linje med ett år i bedrift. Til overmål gis elever 12 måneders fradrag i læretid. Gjennom min lange fartstid i NRL og Rørentreprenørene oppdaget jeg rett og slett ikke dette misforholdet. Det tar jeg selvkritikk for.

Som det kommer frem av søylediagrammene er dette et system som er urettferdig og ulogisk. Spesielt med tanke på den enorme forskjellen i læretid, nesten 6826 timer, mellom 3 år i skole og læretiden til en voksen praksiskandidat.

Saken fortsetter under tabellen:


Nåværende system burde for lenge siden vært byttet ut med et system med kompetansevurdering som viser når kandidaten er moden for å avlegge svenneprøve. Tidsforbruket fra start i lære til avleggelse av svenneprøve er langt fra den eneste parameteren som viser om kandidaten er moden for prøveavleggelse. Forskjellene mellom lærlinger er minst like stor som forskjellene på mennesker flest. Kunnskap og modenhet kan enkelt prøves ut i et modulbasert opplegg i tråd med læreplanene som må ha klare og konkrete mål. Faglærere, opplæringskontorer og fagfolk i bedriftene vil ikke ha problemer med å bedømme kompetanse og modenhet hos den enkelte lærling. Et slikt system ville øke motivasjonen hos lærlingen og gi bransjen hurtigere og tryggere tilgang på kompetent arbeidskraft. 

Rørleggerfaget er stort nok til å bestemme over egen utdanning. Det bør på nytt etableres et eget opplæringsråd for faget. Rådet bør bestå av erfarne fagfolk fra skolene, opplæringskontorene og rørleggerbedriftene. Fylkeskommuner og direktorater bør fratas oppgaver og ansvar som vedrører det  spesifikke i fagutdanningene. Dessuten bør det gis rom for at andre aktører kan komme med tilbud til målgrupper som ikke omfattes av nåværende system. I den forbindelse er jeg skuffet over at ledelsen i Rørentreprenørene Norge har gått så sterkt ut mot etableringen av K2. Greit å være uenige dersom saklige argumenter kommer på bordet, men intern bransjedebatt på uriktige forutsetninger og uten foreliggende dokumentasjon om uenigheten, er bransjen uverdig. K2’s mål er å skaffe flere gode rørleggere til bransjen fra en målgruppe som hittil ikke omfattes av systemet og som verken berører opplæringskontorene eller skolene. Skytset bør heller rettes mot leiefirmaer som tar opp tiltrengte læreplasser. Lykke til med fremtidens rørleggerutdanning!