Dette fastslår forskerne Merethe Dotterud Leiren (TØI/UiA) og Sjur Kasa (CICERO). De har skrevet en omfattende rapport etter å ha studert hvilken forskjell det er mellom svenske og norske kommuner i klimapolitikken. Rapporten er en Cicero Policy Note med tittel Kommuner og klima – en sam menligning mellom Norge og Sverige.
I 2007 skapte ”Nordens klimahelt”, Göran Persson, overskrifter ved at han refset Norge for ikke å satse nok på å kutte klimagassutslipp i eget land. Han uttalte at han hadde lite til overs for norske politikere som helst vil kjøpe kvoter i utlandet (NRK 2007). Utsagnet viser til at norsk klimapolitikk generelt bygger på tre hovedpillarer. Nasjonale avgifter og kvoteordninger, teknologiutvikling særlig knyttet til karbonfangst og -lagring og internasjonale virkemidler som kvotehandel og felles gjennomføring. Mens satsingen på kvotehandel og andre internasjonale tiltak har vært en hovedkomponent, har satsingen på lokalnivået vært lite omfattende. Statlige programmer rettet mot å utvikle lokal miljø- og klimapolitikk har i motsetning til i vårt naboland stort sett vært små og preget av diskontinuitet ved at de kun har vart over kortere perioder for så å forsvinne. Som vi skal se, er dette en viktig del av den kontrasten mellom norsk og svensk klimapolitikk som Persson peker på, skriver Dotterud Leiren og Kasa i rapporten.
Mens kun 15 prosent av kommunene hadde en klimaplan for et par år siden (Berglund og Nergaard 2008), arbeider i dag omtrent halvparten av kommunene med planforslag og forberedelser til politiske klimavedtak, og én av fire kommuner har forankret klimagassreduserende tiltak og aktiviteter gjennom budsjettvedtak (Civitas 2009). Lokale energiutredninger har derimot vært lovpålagt siden 2004 og oppdateres annet hvert år. Disse skal øke kunnskapen om lokal energiforsyning, stasjonær energibruk og alternative energiløsninger, og på den måten bidra til en samfunnsmessig rasjonell utvikling av energisystemet (NVE 2009), kan man lese.
Rapporten skriver videre at klima hadde lite fokus i politikken overfor kommunene frem til slutten av 1990-tallet. Utover den beskjedne støtten til klimaplaner har det ikke vært noe program inntil helt nylig. De senere årene har energifondet Enova, som opprinnelig bare ga støtte til bedrifter, åpnet for å gi støtte til kommuner. Enova ble opprettet i 2001, og har ca 700 millioner til utdeling hvert år. Fondets mål er å levere 18 TWh energisparing og fornybar energi innen 2010. Enova har ikke noe uttalt mål om kutt i klimagasser.
Det påpekes at Sverige har hovedfokuset innenfor miljø- og klimasatsing vært på nasjonale virkemidler med betydelig høyere avgifter på klimagassutslipp enn det Norge har hatt. Insentivene for utbygging og bruk av fornybar energi, for eksempel grønne sertifikater (et markedsbasert støttesystem for fornybar energi), har Sverige hatt siden 2005. Norge undertegnet en overenskomst med Sverige om prinsipper for utvikling av et felles marked for elsertifikater først i 2009.
Målet er at et felles marked skal tre i kraft 1. januar 2012. I Sverige ble både CO2- og energiavgifter betydelig skjerpet gjennom den ”gröna skatteväxlingen” som ble igangsatt på 1990-tallet. Skatter på energi og drivstoff er økt med over 30 milliarder svenske kroner mellom 2001 og 2010 og kombinert med kutt i andre skatter som inntekt og arbeid.
Avgiften på fyringsolje er over dobbelt så høy i Sverige som i Norge: 3,80 SEK per liter (tilsvarer 3,27 NOK) i Sverige, mot 1,47 kr per liter i Norge.Økte priser på fossilt brensel og høyere CO2-avgifter kab være en viktig årsak til energiomleggingen i Sverige. Andre reguleringer som har betydd mye har vært innskjerpelser i planleggings- og bygningslover, mens satsing på informasjon har vært mindre vellykket. Etter den svenske klimameldingen fra 2002 ble en treårig informasjonskampanje satt i gang, men det ble stilt spørsmål ved betydningen av tiltaket og pengene ble trukket tilbake.
Rapporten summerer med å si at rammebetingelsene for klimatiltak har vært mindre utviklet i Norge enn i Sverige. Dette gjelder ikke bare de statlige programmene rettet direkte mot oppmuntring av miljø- og klimaarbeid i kommunene.
Også andre rammebetingelser som høyere klimarelaterte skatter og avgifter samt en klarere rolle for kommunene rolle innenfor miljø- og klimaarbeid. Organisatoriske krav til kommunene samt støtte til energiledelse er viktige sider som legger til rette for at kommunene kan ta ansvar i klima- og miljøpolitikken.
Hent hele rapporten her hos CICERO
SI DIN MENING HER:
