Andelen fast ansatte er stabilt

Rapporten Atypisk arbeid i Norge tar for seg perioden 1995-2018. Mange OECD-land har hatt en reduksjon i andelen fast ansatte, og en vekst i midlertidige, selvstendige og ansatte i bemanningsbyråer. I Norge, derimot, er andelen fast ansatte stabilt – faktisk økt litt. Men fordelingen mellom de andre tilknytningsformene er noe endret over perioden. - Rapporten gir verdifull innsikt og bekrefter mye av det vi har sett i vårt arbeid og støtter opp under det vi har trodd har vært utviklingen, sier direktør for arbeidsliv i NHO, Nina Melsom. - Faste ansettelser er og skal være hovedregelen. Det er også den mest stabile tilknytningsformen: 90 prosent av de som er fast ansatte ett år, er det også året etter. Deretter er den vanligste overgangen for fast ansatte, ut av arbeidsstyrken – altså pensjonsavganger. Færre selvstendige - flere vikarer To av endringene som rapporten viser, er en nedgang i selvstendige oppdragstakere – det har blant annet blitt færre selvstendig håndverkere og færre maskinprosessoperatører og transportører, og en vekst i ansatte i vikarbyrå – fra 0,4 til 1,5 prosent i denne perioden. En viktig årsak til veksten av vikaransatte er at det var forbud mot utleie av arbeidskraft før 2000, bortsett fra kontor, lager og butikk og etter dispensasjon. Veksten kom først og fremst med EØS-utvidelsen østover fra 2005. - Selv om dette området har skapt mange overskrifter, er det verdt å merke seg at ansatte i vikarbyrå utgjør en relativt begrenset del på arbeidsmarkedet, sier Melsom. - Vårt inntrykk av at det er store forskjeller mellom bransjer og yrker i omfanget av alternative tilknytningsformer, blir også bekreftet i rapporten. For eksempel at andelen midlertidig ansatte er relativt høy i næringene undervisning, reiseliv og helse- og sosialtjenester – og at mange er unge. Andelen av alle sysselsatte som jobber i vikarbyrå er høyest blant håndverkeryrkene. Rapporten dokumenterer dessuten at det er vanligst å ha en midlertidig jobb en begrenset periode i begynnelsen av arbeidslivet. - Selv om fast ansettelse er – og fortsatt skal være – hovedregelen i norsk arbeidsliv, så er det situasjoner og tilfeller som krever en annen fleksibilitet. Bedriftenes produksjon varierer, og dermed også arbeidskraftbehovene. Da er det viktig med et regelverk som gjør det mulig å tilpasse seg i den enkelte virksomhet, blant annet med supplerende tilknytningsformer. - Også må vi huske at fast ansatte arbeidstakere har gode rettigheter ifm ferie, sykdom, omsorg for små barn med mer og det skaper behov for å hente inn ekstra arbeidskraft. Nettopp at arbeidskraften kan nyttiggjøres effektivt legger grunnlaget for å kunne ha et høyt lønnsnivå i Norge, sier Melsom.

Mål om økt sysselsetting NHOs ambisjon er å øke yrkesdeltakelsen. I Veikart for fremtidens næringsliv er målet til og med tallfestet: I 2030 skal andelen av befolkningen mellom 20 og 70 år i jobb, økes fra 73,1 til 77,5 prosent.

- Den norske samfunns- og arbeidslivsmodellen er avhengig av høy sysselsetting for å være økonomisk bærekraftig. Men allerede før koronakrisen var det for mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Særlig er utviklingen for de unge aldersgruppene bekymringsfull. Da kan en midlertidig stilling eller jobb gjennom et vikarbyrå for noen være et «springbrett» inn i arbeidslivet. Rapporten er inne på dette: Av de som starter i det som omtales som atypisk arbeid, er det flere som er i «springbrett»-baner enn som er i «blindvei»-baner. Midlertidig arbeid er riktignok noe oftere et springbrett til fast arbeid, enn selvstendighet eller vikarbyråarbeid, og spesielt i den yngre aldersgruppen. Denne rapporten har fått tittelen «Atypisk arbeid i Norge». Ifølge Store norske leksikon betyr ‘atypisk’ «ikke-typisk eller avvikende fra det normale». - Ja, faste ansettelser er det vanligste, men det må ikke bety at andre tilknytningsformer er avvikende eller at det bør anses som unormalt. Alternative tilknytningsformer eller ulike tilknytningsformer er bedre og mer treffende, avslutter Nina Melsom.