Når vi bygger nye bygg er det med en forventning om at de skal kunne stå i flere tiår. De fleste vet at bygninger har en levealder, men i Norge ser vi at sykehjem blir udaterte på svært kort tid fordi tjenestebehovene er i stadig endring.
Likevel er det en allmenn forventning at bygningene skal vedlikeholdes. Selv helseministeren utviste stor overraskelse når Rambøll i en nylig lansert rapport kunne avsløre at enkelte norske kommuner lar vær å vedlikeholde bygningene sine til helseformål.
I den nasjonale norske avisen Aftenposten kommenterer helseminister Bent Høie den 16. februar 2017 at «Slik kan vi ikke ha det lenger. Kommunene må faktisk ta et ansvar for å vedlikeholde byggene sine».
En naturlig reaksjon slik systemet fungerer i dag. Men analyserer vi situasjonen litt nærmere, er kommunene inne på noe ganske lurt.
Lønnen til ansatte er dyrere enn bygningene
Realiteten i dag er nemlig at kommunene bruker vesentlig mer penger på bemanning i sykehjem, enn det koster å bygge nytt. Allerede etter fem år har kommunen brukt mer på å bemanne en sykehjemsplass enn det kostet å bygge den. Dersom bygningen er dårlig utformet vil kostnaden til bemanning bli desto større, fordi det kreves flere ansatte. Det skal altså ikke så mye til før det er mer lønnsom å bygge nytt. Særlig når staten har gode økonomiske støtteordninger som premierer kommuner som bygger nye boliger og plasser til helseformål.
Som Helseministeren formulerer det selv i Aftenposten den 16. februar: «Noen har bevisst latt være ta vare på byggene slik at omfattende rehabilitering blir svaret. Dermed har de også kommet i en situasjon der de får den gunstige statlige investeringsstøtten».
Derfor sub optimaliserer kommunene
Det bør være liten grunn til overraskelse at kommunene tilpasser sine investeringer til statlige støtteordninger. Det er dette vi kaller for «sub optimalisering» - kommunene gjør det som passer best for deres økonomi der og da, innenfor de rammene de har til rådelighet, uten å hensynta det bredere bildet. Sett i lys av rammevilkårene som preger feltet, gjennom detaljerte statlige støtteordninger, og detaljerte tekniske krav til bygninger igangsetter kommuner løsninger som ikke er optimale sett opp mot det reelle behovet totalt sett.
Vi mener å se at små kommuner i større grad enn store tenderer mot å ta beslutninger som på lengre sikt er mindre hensiktsmessig og som resulterer i bygninger som er fordyrende for helsesektoren i kommunen.
Økende premiering av kommuner som bygger nye sykehjem
At norske myndigheter stadig premierer kommuner som velger å bygge flere sykehjem med tilskudd, er også bekymringsfullt økonomisk sett. Den uttalte politikken har i flere år vært at vi skal bo lengre hjemme, men dette ser nå ut til å endre seg. I 2021 vil nasjonale økonomiske støtteordninger i Norge kun gå til kommuner som bygger nye plasser eller boliger til helseformål. Det vurderes også å rettighetsfeste rett til en offentlig plass eller bolig for personer med behov gjennom at det f.eks. settes en aldersgrense. En slik politikk ville vært svært krevende for kommunene å imøtekomme og i flere tilfeller nok helt umulig å gjennomføre rent økonomisk.
Massiv teknologisk utvikling i helsesektoren
Norske politikere viser gjennom sine kampsaker at de har et svært udatert bilde av hva som skjer i helsesektoren og de endringene det skal gjennomgå de neste årene. Vi snakker her om robotisering, sensorteknologi, digital monitorering m.m. som vil gjøre hverdagen til pasienter og pårørende ganske så annerledes enn i dag.
Om ti år er kanskje ikke sykehjemsplasser etterspurt i det hele tatt. Da kan vi mest sannsynlig gå på nærmeste elektronikkbutikk for å kjøpe sensorteknologi som kan installeres i eget hjem. Teknologien vil ha en betryggende effekt på pårørende gjennom at de får beskjed dersom noe unormalt oppstår.
Øk de frie midler
Det er forståelig at politikerne ønsker å imøtekomme eldrebølgen som snart kommer. Men basert på våre analyser tror vi ikke det kan gjøres gjennom å bygge flere sykehjem. Kanskje noen kommuner trenger flere plasser, men Norge som nasjon kan ikke bygge seg ut av dette. Det finnes ikke nok midler eller ansatte.
Dersom norske politikere virkelig vil gjøre sektoren mer rustet til å imøtekomme fremtiden, øk kommunenes frie midler. Da vil kommunene selv stå til ansvar og måtte vurdere hvor mange bygninger det er forsvarlig å bygge samt vedlikeholde.
Likevel er det en allmenn forventning at bygningene skal vedlikeholdes. Selv helseministeren utviste stor overraskelse når Rambøll i en nylig lansert rapport kunne avsløre at enkelte norske kommuner lar vær å vedlikeholde bygningene sine til helseformål.
I den nasjonale norske avisen Aftenposten kommenterer helseminister Bent Høie den 16. februar 2017 at «Slik kan vi ikke ha det lenger. Kommunene må faktisk ta et ansvar for å vedlikeholde byggene sine».
En naturlig reaksjon slik systemet fungerer i dag. Men analyserer vi situasjonen litt nærmere, er kommunene inne på noe ganske lurt.
Lønnen til ansatte er dyrere enn bygningene
Realiteten i dag er nemlig at kommunene bruker vesentlig mer penger på bemanning i sykehjem, enn det koster å bygge nytt. Allerede etter fem år har kommunen brukt mer på å bemanne en sykehjemsplass enn det kostet å bygge den. Dersom bygningen er dårlig utformet vil kostnaden til bemanning bli desto større, fordi det kreves flere ansatte. Det skal altså ikke så mye til før det er mer lønnsom å bygge nytt. Særlig når staten har gode økonomiske støtteordninger som premierer kommuner som bygger nye boliger og plasser til helseformål.
Som Helseministeren formulerer det selv i Aftenposten den 16. februar: «Noen har bevisst latt være ta vare på byggene slik at omfattende rehabilitering blir svaret. Dermed har de også kommet i en situasjon der de får den gunstige statlige investeringsstøtten».
Derfor sub optimaliserer kommunene
Det bør være liten grunn til overraskelse at kommunene tilpasser sine investeringer til statlige støtteordninger. Det er dette vi kaller for «sub optimalisering» - kommunene gjør det som passer best for deres økonomi der og da, innenfor de rammene de har til rådelighet, uten å hensynta det bredere bildet. Sett i lys av rammevilkårene som preger feltet, gjennom detaljerte statlige støtteordninger, og detaljerte tekniske krav til bygninger igangsetter kommuner løsninger som ikke er optimale sett opp mot det reelle behovet totalt sett.
Vi mener å se at små kommuner i større grad enn store tenderer mot å ta beslutninger som på lengre sikt er mindre hensiktsmessig og som resulterer i bygninger som er fordyrende for helsesektoren i kommunen.
Økende premiering av kommuner som bygger nye sykehjem
At norske myndigheter stadig premierer kommuner som velger å bygge flere sykehjem med tilskudd, er også bekymringsfullt økonomisk sett. Den uttalte politikken har i flere år vært at vi skal bo lengre hjemme, men dette ser nå ut til å endre seg. I 2021 vil nasjonale økonomiske støtteordninger i Norge kun gå til kommuner som bygger nye plasser eller boliger til helseformål. Det vurderes også å rettighetsfeste rett til en offentlig plass eller bolig for personer med behov gjennom at det f.eks. settes en aldersgrense. En slik politikk ville vært svært krevende for kommunene å imøtekomme og i flere tilfeller nok helt umulig å gjennomføre rent økonomisk.
Massiv teknologisk utvikling i helsesektoren
Norske politikere viser gjennom sine kampsaker at de har et svært udatert bilde av hva som skjer i helsesektoren og de endringene det skal gjennomgå de neste årene. Vi snakker her om robotisering, sensorteknologi, digital monitorering m.m. som vil gjøre hverdagen til pasienter og pårørende ganske så annerledes enn i dag.
Om ti år er kanskje ikke sykehjemsplasser etterspurt i det hele tatt. Da kan vi mest sannsynlig gå på nærmeste elektronikkbutikk for å kjøpe sensorteknologi som kan installeres i eget hjem. Teknologien vil ha en betryggende effekt på pårørende gjennom at de får beskjed dersom noe unormalt oppstår.
Øk de frie midler
Det er forståelig at politikerne ønsker å imøtekomme eldrebølgen som snart kommer. Men basert på våre analyser tror vi ikke det kan gjøres gjennom å bygge flere sykehjem. Kanskje noen kommuner trenger flere plasser, men Norge som nasjon kan ikke bygge seg ut av dette. Det finnes ikke nok midler eller ansatte.
Dersom norske politikere virkelig vil gjøre sektoren mer rustet til å imøtekomme fremtiden, øk kommunenes frie midler. Da vil kommunene selv stå til ansvar og måtte vurdere hvor mange bygninger det er forsvarlig å bygge samt vedlikeholde.
