Innlegg Mads Mysen, GK: - Det lille ekstra bør vi få styre selv

De siste årene har flere studier avdekket at vi har tenkt feil om regulering av inneklima i årevis. Det er litt flaut for bransjen, for i realiteten har vi «trodd» at alle er menn. Ønsket innetemperatur har blitt bestemt ut fra met-skalaen som beskriver hvor mye varme middelaldrende menn avgir under kontorarbeid (stillesittende arbeid tilsvarer 1,2 met, eller 72 W/m2 varmeavgivelse). Og selv om vi vet fra forskningen at kvinner avgir mindre varme enn menn, har vi holdt fast på temperaturer rundt 20 til 21 °C fordi forskning har vist at det gir økt mental prestasjon. 

En studie som viser at mental prestasjon er motsatt for kvinner: den øker når innetemperaturen øker opp til ca. 25 °C. Menns mentale prestasjon blir tilsvarende redusert. Selv om resultatene foreløpig ikke er bekreftet av andre studier, virker de umiddelbart fornuftige/riktige/rimelige hvis vi tenker på varmeavgivelse i stedet for met-skalaen. Siden kvinner i gjennomsnitt har lavere varmeavgivelse, har de behov for høyere innetemperatur.

Løsningen er selvsagt ikke å la menn svette for at kvinner ikke skal fryse. Vi har kunnskap og teknologi til å løse utfordringene på en mye smartere måte. Individuell kontroll er det som virkelig kan gjøre at hver enkelt av oss presterer optimalt og trives med inneklimaet. Følelsen av velvære er ikke nødvendigvis konstant temperatur inne, men muligheten til å få en respons når man føler for det. Får vi styre det lille ekstra selv, blir vi fornøyde. Hva vi oppfatter som riktig innetemperatur og komfort er situasjonsavhengig. For eksempel er litt kald trekk behagelig hvis du er varm, men ubehagelig hvis du fryser.

Det å gi oss individuell kontroll trenger ikke og bør ikke bli for komplisert. En løsning er å dele opp oppvarmingssystemet:  

* Et tungt system som tilhører bygget. Det kan løfte temperaturen til et nivå som ingen synes er for varmt, ca 21 °C
* Et raskere, direktestyrt system som reguleres individuelt og fungerer selv om vi er ganske forskjellige. Det må kunne løfte temperaturen 2 til 3 °C, for å dekke de aller fleste individuelle behov. 

I praksis er det vanskelig å få et vannbårent system til å reagere raskt nok til å ta de individuelle variasjonene, så vi kommer neppe utenom elektrisitet. Det gir kun en liten økning i elektrisitetsforbruk på toppen av de tunge systemene, og det gjelder å ha løsninger som fungerer.   
Og selvfølgelig skal vi ikke lage noe som blir så komplisert at vi mister mer kontroll enn vi får. Vi har allerede løsninger som egner seg godt. Den som fungerer best, er aktive tilluftsventiler som regulerer effektpådrag fra en grenstav eller et strålepanel, og som kan styres av personen som forsynes med frisk luft fra ventilen. Det er godt dokumentert i forskningsprosjektet Forklima. Andre løsninger som responderer raskt, er kroppsnære varmekilder som varme i stol eller i musematte. De kalles PCS, Personal Comfort Systems (Luo M., et al 2018).

For de som føler seg for varme kan takdyser som spyler deg med kald, frisk luft, gi en kjøleeffekt som tilsvarer 3 °C kaldere romtemperatur. Denne løsningen kan gi god termisk komfort uten å bruke mekanisk kjøling, og vi tester det nå i prosjektet SvalVent.

Det er ikke sikkert individuell kontroll vil øke energibehovet totalt sett – det kan bli lavere enn med dagens trege løsninger. Vi vil få riktig energibehov ved å bruke akkurat den energien som skal til for å tilfredsstille hver enkelt person.

Hvorfor skal vi ikke forvente samme komfort på kontoret som i bilen? Der har vi varme i setene, varme i rattet og både varme og aircondition i klimaanlegget. Teknologien vi bruker i bygg henger etter fordi bestillere ikke forstår hva de kan etterspørre. De fleste bestillere bruker enkle, «dumme» kravspesifikasjoner og tror at alle kan levere alt. Mens de som vet hva kunden trenger, ikke får anledning til å levere.

Som entreprenører sitter vi på direkte kunnskap om hva som fungerer og ikke, for vi får tilbakemelding fra kunder og brukere. Vi må utnytte den kunnskapen vi har om hva brukerne faktisk ønsker. Vi klarer ikke å få absolutt alle superfornøyde, men vi kan gjøre mye mer enn i dag. Det tilhører fremtiden å ha systemer som gjør de aller fleste fornøyde.