I arbeidsmiljøloven står det at bemanningsforetakene skal sørge for at innleide arbeidstakere sikres minst de samme lønns- og arbeidsvilkårene som hvis de hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid.  En enstemmig dom fra Arbeidsretten slår det fast at dette utgangspunktet også gjelder etter tariffavtalene som er inngått mellom LO/YS og NHO.

Konsekvensen av dommen er at de tillitsvalgte i innleiebedriftene ikke kan tviste om innholdet i likebehandlingskravet. Slike tvister må behandles i bemanningsbedriften dersom denne er tariffbundet. Dommen sier klart at det er bemanningsforetaket som er arbeidsgiver og som har ansvaret for at likebehandlingskravet blir oppfylt.

LO og YS fremholdt at tariffavtalen, nærmere bestemt Industrioverenskomstens Fellesbilag 8 A punkt 1.3.2 og Oljesetransportavtalen § 12 punkt 1.3.2, også gjorde innleiebedriften ansvarlig for vilkårene til innleide arbeidstakere. LO og YS argumenterte videre for at hvis det er uenighet om likebehandlingsreglene faktisk er etterlevd, kan de tillitsvalgte i innleiebedriften tviste spørsmålet etter Hovedavtalens system.

Etter punkt 1.3.3 skal innleiebedriften gi bemanningsforetaket de opplysninger som er nødvendige for at vilkåret om likebehandling oppfylles og skal sørge for at bemanningsforetaket blir rettslig forpliktet til dette. Innleiebedriften skal også kunne dokumentere overfor de tillitsvalgte hvilke lønns- og arbeidsvilkår som gjelder hos bemanningsforetaket.

Dersom bemanningsforetaket er bundet av Hovedavtalen mellom LO og NHO, følger det av Overenskomstenes punkt 1.3.4 at tvister om den utleides lønns- og arbeidsvilkår er et forhold mellom partene i bemanningsforetaket. Dersom bemanningsforetaket ikke er bundet av Hovedavtalen, kan tillitsvalgte i innleiebedriften «ta opp med innleier» påstander om mislighold av likebehandlingsprinsippet slik at innleier kan få avklart og eventuelt rettet opp i forholdet. Innleiebedriften er imidlertid ikke et direkte pliktsubjekt for oppfyllelse av likebehandlingskravet.