- Jeg var flink i sløyd og hadde bestemt meg for yrkesretning da jeg skulle søke yrkesskole. Men på grunn av for stort kull, var jeg en av de som fikk beskjed om at jeg måtte vente ett år.
Mens han ventet, fikk han tilbud om å jobbe på varelageret til Heidenreich på Voldsløkka på lærlinglønn, som han takket ja til. Noe måtte han jo fylle dagene med. Da han møtte spent opp første dagen, var det fagrøysla som kom ham i møte:
- Jeg fikk klar beskjed om at jeg måtte bli med inn på klubbkontoret og underskrive medlemspapirene før det var aktuelt å begynne å jobbe. «Nei», svarte jeg. «Ikke snakk om», og begrunnet det med at jeg bare skulle jobbe der ett år. «Greit, da gir vi deg et valg» sa de; «Enten organiserer du deg, eller så skal vi sørge for at du må ta alle drittjobbene».
«Da tar jeg alle drittjobbene», svarte jeg.
Og drittjobber ble det!
Ble kjent med Oras-rørleggerne
- Det første jeg måtte gjøre, var å bore opp sluk med en tung og svær bormaskin som i dag ikke hadde vært lovlig for en 16-17-åring å bruke. Og jeg ble satt til masse sjauing og kjedelig arbeid, som å laste og losse biler etc.
Det gikk imidlertid ikke lang tid innen unggutten hadde blitt kjent med alle rørleggerne i Oras (som på den tiden var eid av Heidenreich) som møtte hver morgen for å hente deler, som senere skulle få betydning for hans yrkeskarriere.
- Hver morgen stor det 50 mann fra Oras på lageret med en plankebit hvor det sto skrevet hva de skulle ha med seg. Det var utrolig tungvint og tidkrevende logistikk. Først måtte de innom en luke hvor en ansatt håndskrev ordren på et papirark. Deretter måtte rørleggeren videre til en ny luke hvor en mann gikk og plukket varer. Det gikk jo halve dagen før de var ute på byggeplassen, og jeg påpekte mange ganger at det måtte være mulig å lage et bedre og mer effektivt system – uten å få gehør.
Fikk dobbel lærlinglønn
Rune gjorde en god innsats, som ikke gikk upåaktet hen hos ledelsen. Da året nærmet seg omme og han ga beskjed om at han skulle slutte, ble han vinket inn på kontoret til sjefene. Der fikk han beskjed om at de skulle doble lønnen om han fortsatte.
- Jeg svarte ja på to betingelser; at jeg slapp å organisere meg, samt at jeg skulle slippe å ta drittjobbene.
Han kom etter hvert inn på salgssiden og det ble totalt seks år hos Heidenreich, innen han var mer lysten på en leverandørjobb. Neste stoppested var hos CTC Thermia hvor Knut Lyng den gang var salgssjef. Her var jeg med på mange interessante oppdrag hos Oslo-kontoret til CTC.
- Da CTC ble solgt og det ble varslet store omorganiseringer, fikk jeg en jobb med lager/ordrekontor hos det gamle metallstøperiet A.H. Andersson AS på Kampen et par år.
Det var litt av et sted, der var det mye historie som var gøy å høre om.
Stavanger Rørhandel Oslo
På den tiden hadde rørgrossistselskapene Stavanger Rørhandel og Bergen Rørhandel begynt å slå seg stort opp, og ønsket ytterligere ekspansjon. En av de utvalgte til å bygge opp en Oslo-avdeling av Stavanger Rørhandel, var nettopp Rune Enderud.
- Jeg ble oppringt og minnet på at jeg hadde vært stor i kjeften da jeg jobbet i Heidenreich, og ble utfordret på at jeg nå kunne være med på å bygge opp varelageret til grossisten fra vest. De hadde nemlig fått tak i et par rørleggere fra Oras, og det var de som ba ledelsen om å kontakte meg, mimrer han.
De fikk et lokale på 1200 kvadrat med stor takhøyde på Myhraløkka , og startet fra scratch – og uten en eneste kunde.
- Møysommelig bygde vi opp lageret med alt det vi mente burde være med, med god hjelp fra leverandørene. Deretter ringte jeg rundt til de store og mellomstore rørleggerbedriftene, men det var ingen som hadde hørt om oss og ikke var det aktuelt å bytte grossist. Jeg fortalte at vi hadde et topp moderne lager og spurte hvilke varer de savnet hos de andre grossistene. Etter hvert fikk vi en lang liste av produkter de andre grossistene ikke ville ta i, og vi kjøpte inn alt. Deretter ringte vi til de samme bedriftene og fortalte at de var hjertelig velkomne til å stikke innom for å få tak i varene.
- I tillegg innredet vi med skinnsofa og reklamerte med at vi hadde kjøpt inn svære kringler fra Sagene Aktiebakeri og serverte den beste Pals kaffen.
Og når jeg sier vi, så var det i godt samarbeid med Rørl.m. Nils Rune Hansen.
Responsen lot ikke vente på seg. Andre året omsatte de for 24 millioner kroner og bygde opp varestrukturer som forenklet logistikken for både bedriften og kundene.
- Jeg var ansatt i bedriften fra 1980-1988, og var med på utrolig mange kule ting i løpet av disse årene som var retningsførende for hele bransjen.
Veien til Armaturjonsson
Sjefen for det danske selskapet Broen Armatur – som hadde etablert seg i Norge i 1970 – ville ha med Rune på laget midt på 80-tallet, og fristet med høy lønn. Men Rune takket høflig nei.
- De drev butikken fra hans svære villa på Abildsø. Noen av de ansatte hadde fått kontorplasser i kjelleren, andre på soverommet – og jeg skulle få kontor på ett av baderommene!
Rune gliser godt av minnene.
- Det var ikke aktuelt for meg den gangen, selv om produktene deres var svært attraktive, men ba ham ringe om de flyttet i egnede lokaler, så skulle jeg overveie det – for produktene de solgte hadde absolutt livets rett.
Og han ringte noen år senere.
- Da hadde de blitt kjøpt opp av Armaturjonsson, som jeg også for lengst hadde erfart hadde veldig gode produkter. Ikke minst var de helt overlegne på kuleventiler. Også Broen leverte etterspurte og tidsbesparende produkter og systemer, så jeg forsto at dette var en veldig spennende konstellasjon.
Rune lot seg overtale til å skifte beite. Men å samle det norske og det danske selskapet under samme tak, var en vrien øvelse, forteller han.
Startet med et glass Gammel Dansk
- Jeg fikk beskjed om å møte på Volvo-bygget på Økern, og datoen 08.08.88 husker jeg godt. På utsiden ble jeg møtt av to grupperinger; en liten stab på 4 personer fra Broen, og alle de tøffe gutta fra Armaturjonsson med sine fete Volvo 164 og gromme Saab-er som firmabiler, og jeg forsto raskt at det var to miljøer og to helt ulike kulturer. AJ-gutta spurte meg hvilken gruppe jeg ville tilhøre, og selv om jeg alltid hadde hatt lyst på en slik Volvo var det dansken som hadde ansatt meg og det var naturlig for meg å gå dit, sier en smilende Enderud.
Med to direktører i samme organisasjon, ble det ofte clinch – og de ansatte måtte splitte seg i forhold til hvem de «holdt med», forteller han.
- Jeg ba om å få sitteplass midt i mellom, men det var dansken jeg måtte møte hos om morgenene. Han fyrte opp pipa, tok fram en flaske Gammel Dansk og insisterte på at vi måtte ta et glass av den bitre drikken før vi kunne starte dagens gjøremål. Slik holdt vi på i månedsvis, og det var bare å svelge unna. Jeg hater Gammel Dansk den dag i dag!
Som en historietime
Å høre Rune formidler fra sitt lange, yrkesaktive liv, er som å ta del i en historietime i VVS-bransjen. Han har vært med på en utrolig «reise», både når det gjelder produkt- og systemutvikling, teknologi og ikke minst holdninger til regnskapsføring og lønns- og skattemessige forhold. Ikke alt tåler dagens lys, og vi lar mye av det ligge der - og fortsetter fortellingen fra da de to selskapene fusjoneres til Armaturjonsson AS, med 10 ansatte og en omsetning på 25,9 millioner kroner.
- Det var utrolig spennende å bygge opp det lageret også, men med nye eiere forsvant en rekke viktige å kjære produkter som Ballofix og Unifix, nøddusjer og LAB-armaturer som vi hadde solgt mye av. Men selskapet var imidlertid utrolig dyktig til å skaffe nye, attraktive produkter og agenturer.
Sanipex endret spillereglene
I juni 1992 lanserte Armaturjonsson Sanipex rør-i-rør på det norske markedet. Og selv om det ble møtt med litt skepsis fra de garvede rørleggerne, ble det snart snudd til begeistring - og stadig flere tok systemet i bruk.
- Vi fikk drahjelp av at det kom nye forskrifter og regler på grunn av et stort antall vannlekkasjer. Men skulle du bruke det i prosjekter, måtte du ned til dama på vannverkskontoret og måtte registrere det anlegget du skulle bygge i en stor ringpermbok. Vi var av de første som skrev inn et anlegg med plastrør, det gikk jo bare i stål og kobber på den tiden.
- I de 25 årene vi har solgt Sanipex har det skjedd en rivende utvikling både i bransjen og med produktene, og jeg vil påstå at systemet i dag er Europas beste rørsystem. Som én av rørleggerne jeg har kontakt med sier det: ”Rune, jeg bruker Sanipex, fordi da sover jeg godt om natten.”
Rune trekker fram alle de dyktige kollegene han har jobbet sammen med gjennom alle disse årene som har skapt det gode teamet og driven.
- Ja, jeg har hele tiden jobbet i gode team, hvor vi har gjort hverandre gode. Under årenes løp har jeg fått mange tilbud fra andre selskaper og fristet med høyere lønn og frynsegoder. Men det betyr ikke noe. Jeg må ha hjertet for det jeg jobber med, og jeg elsker Sanipex!
Han trekker også fram Armaturjonsson som en trygg og god arbeidsplass.
- Det har alltid vært mye å gjøre, og aldri har jeg stått opp om morgen og vært engstelig for hvordan dette skal gå. Det har vært spennende å være med på utviklingen og presentere hvordan man kan utnytte AJ-produkter for en mer effektiv og sikker hverdag for rørleggerne. Jeg har alltid «digget» å rigge demobord, og gjerne bare stå ved bordet på messer for å vise hvordan modellene og systemet er tilpasset og satt sammen til løsninger rørleggerne ofte etterspør i sin hverdag.
Rune har også vært med på å bygge opp butikk-konsepter i AJ-regi, samt at han har lagd et system som gjør det logisk og enkelt å plukke delene hos grossistene.
Saken fortsetter under bildet:
Bildetekst: Rune Enderud har vært en del av Armaturjonsson i mer enn 30 år, og trakk raskt Sanipex til sitt bryst. Men utviklingen på produktsiden hos Armaturjonsson har vært stor, og Rune har også hatt gleden av å ha vært med på lanseringen av de nye Aquatherm produktene som man ser på bildet. Men selv om han nå trer inn i pensjonistenes rekker, er han åpen for å bidra dersom det skulle være behov. – Ja, det er bare å ringe, understreker han.
Reiste land og strand rundt
Da Rune startet sin karriere i Armaturjonsson, handlet det om å komme seg ut for å selge i hele landet.
- Jeg fikk egentlig hele Norge som ansvarsområde. Den første tiden jobbet jeg i Oslo og Kristiansand, deretter langs hele kysten rundt Bergen-regionen. Da vi hadde fått avdelingene opp og gå skikkelig, ble det Hedmark og Oppland. Og når også det gikk av seg selv, dro jeg til Trondheim, deretter Møre. Jeg bodde gjerne på litt ok hoteller og brukte disse som base en uke eller to i slengen, så jeg var veldig mye og reiste på den tiden.
- Og for ikke å glemme at jeg fikk være med på turer nordover. Jeg var blant annet i Lofoten en periode da jeg var rundt 24-25 år, som var en stor naturopplevelse i en tid før turistene invaderte landsdelen.
I 1990-91 «landet» han i Trondheim, og fikk oppleve den elektriske atmosfæren i landsdelen under Rosenborg Ballklubbs Europa-eventyr – som ble toppet med sier 2-1 mot Milan på mektige San Siro i desember 1996.
- Grossistene i Trondheim forlangte at vi måtte være med og sponse laget og være med på ulike treff. Vi fikk fast plass på Lerkendal, og mange kamper i Mesterligaen ble spilt på iskalde vinterkvelder. Da hentet vi to meters Armaflex-matter fra grossisten som vi sagde i to og brukte dem som sitteunderlag, samt under beina.
Ble kompis med Nils-Arne Eggen
Det var i denne perioden Rune fikk et svært spesielt forhold til den nå avdøde trenerlegenden Nils Arne Eggen, som er et hittil ukjent kapittel for de fleste. Han forteller:
- Jeg var så heldig å være tilbake i Trondheim i 2002 i forbindelse med en messe, og hadde lest at RBK skulle komme ut på frimerke med et motiv fra seieren mot Milan på San Siro. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å finne på noe smart da jeg var i Trondheim samme dag som denne begivenheten skulle skje, så jeg dro innom kantina på «brakka» for å ta en matbit, slik jeg alltid pleide å gjøre.
Denne dagen var det nesten ingen til stede i klubblokalene, minnes han.
- Men jeg fikk kontakt med en godt voksen kar med navn Egil, og spurte om han kunne skaffe meg noen RBK-konvolutter. Etter en tur i kjelleren kom han tilbake med 50 konvolutter, og jeg dro rett til postkontoret og fikk sikret meg førstedagsstemplede konvolutter med RBK-frimerker på 50 av deres egne konvolutter. Det var også viktig at jeg fikk Trondheim-stempelet på konvoluttene samtidig.
- Før jeg skulle tilbake til Oslo dagen etter, stakk jeg selvsagt innom brakka igjen for å overlevere noen konvolutter til Egil som takk for hjelpen. Han svarte at han bare skulle ha et par til barnebarnet, og det var da jeg oppdaget Nils Arne Eggen inne i Brakka i prat med flere journalister. «Når det roer seg litt der ute, tror du vi kunne fått Nils Arne til å signere på et par konvolutter?», spurte jeg ham. «Ja, det må vi få til, jeg skal snakke med ham», svarte han.
Nils Arne viftet bort journalistene og vinket til seg Rune.
- Jeg fryktet jeg skulle få en dose med kjeft. Men nei da; han ba meg sette meg ned og få se hva jeg hadde fått ti. Eggen ble henrykt over at det han så, og signerte villig vekk. Etter 22 konvolutter måtte han gi seg, og ba meg komme tilbake en annen gang.
Saken fortsetter under bildet:
Bildetekst: Rune Enderud kan ikke få rost sine kollegaer i Armaturjonsson nok. Når VVSforum var tilstede en dag i førsten av juni,var også Kolbjørn Sundberg (t.v) tilstede, som skal ta over etter Rune i Oslo og Akershus. Salgssjef i Armaturjonsson, Johnny Kvalheim ( i midten ), takker Rune for hans engasjement og ikke minst hans gode jobb som distrikstsansvarlig for Oslo og Akershus. - Rune har vært en kjemperessurs for Armaturjonsson, sier han.
Kunst kultur og historie
- Det gjorde jeg også, da jeg senere var i Hessdalen 5-6 år senere for å sjekke ut UFO-aktiviteter. Jeg ringte ham en morgen, og sa at jeg hadde muligheter til å komme innom Lerkendal slik at han kunne signere de resterende konvoluttene med førstedagsstempler. Han gjenkjente meg straks, og påpekte at jeg ikke hadde kommet igjen etter vårt første møte – som om han hadde ventet på meg.
Jeg møtte ham på Lerkendal dagen etter, og han tok meg med rundt en hel dag og inviterte meg på lunsj med noen av kompisene sine, og jeg fikk ta del i masse artige historier. Til slutt måtte jeg bare spørre ham om hvorfor han var så imøtekommen mot meg. Da svarte han: «Jo, det er fordi at du har gjort noe ingen andre har gjort. Du har lagd kunst, kultur og historie på en og samme konvolutt».
Han signert på de resterende av konvoluttene, og Rune måtte love å besøke ham igjen.
- Jeg var hjemme hos ham på Fannrem i fjor sommer, selv om helsen hans på den tiden var sviktende. Jeg fikk beskjed om at jeg bare kunne være der i 10 minutter fordi han da hadde lavt immunforsvar, men ble der i minst halvannen time.
- Han ville også at vi skulle møtes igjen denne sommeren. Han hadde kjøpt seg andel i en hest og ville at jeg skulle bli med på midtsommertrav på Varig Orkla Arena på sankthansaften. Det var med stor sorg jeg leste om hans dødsfall i januar i år. Av en eller annen grunn fikk vi en helt spesiell kontakt og jeg fikk mange uforglemmelige opplevelser sammen med Nils Arne.
Mange interesser
Selv om et 50 år langt yrkesliv nå er på hell, kommer 67-åringen ikke til å kjede seg av den grunn. Interessene er som vi allerede har forstått mange – og svært varierte!
- Da jeg ble alene for 12 år siden, lagde jeg meg en liste med 25 aktiviteter sommer og vinter for å ikke bli sittende på kroa hver helg. Jeg er naturinteressert på mange måter; det være seg å fiske eller fange kreps og tilberede den kortreiste maten til smaksopplevelser, eller sette ut fôrplasser og studere dyr på nært hold eller sette ut viltkamera. I tillegg har jeg alltid vært opptatt av å jakte på steiner, krystaller og mineraler, og har blant annet vært med til en mine hvor det ble hentet ut uran. Og om vinteren er det langrenn, slalåm og isfiske som gjelder.
- Ser du hva jeg har i hånden? Sier han brått og viser fram en røslig edelsten. Jeg hadde veldig flaks første gangen jeg lette etter smaragder, som ga de andre i følget hakeslepp. I motsetning til de andre, lette jeg ut i slagghaugen og ikke så nær selve gruva. Det var en genistrek!
- Jeg synes også det er gøy med hester, både å spille på dem og fôre og stelle med dem. Det ble forresten nesten en pen pott på 200.000 kroner i helgen på laget jeg spiller med. Vi røk på ett løp, og måtte nøye oss med 11.000 kroner. Og i dag plinget det også inn en litt pen gevinst i spill på kusken Emilia Leo i Sverige. Spiller ikke bare på hest, men kusk også. Kult !
- Og jeg er medlem i Plumbers International Norway – alle sosiale sammenhengers mor!
