Jeg ser at adm. dir. Skavang i Arkitektbedriftene i Norge reagerer kraftig på endringene i Sentral Godkjenning for ansvarsrett til gunst for fagskoleingeniører. Han forsterker sin generelle kritikk ved å hevde at han har andre bransjebedrifter og utdanningsinstitusjoner med på laget.
Til Skavang vil jeg da henvise til tidligere innlegg i saken, blant annet fra RIF v/Soilammi. Det å komme med generelle oppfatninger og påstander, uten dokumentasjon eller faktisk forankring, er aldri noen god strategi. Kanskje nettopp denne fremgangsmåten har ført til Regjeringen og departementets endring i regelverket med bakgrunn i dokumenterte og saklige innspill.
Det er åpenbart at motforestillinger kastes ut, uten at nevnte bransjeaktører kjenner innholdet og det faglige grunnlaget for fagskoleingeniørutdanningen. Disse utspillene synes å legge til grunn at dersom du har en bachelor eller master innen bygg-, vvs, elektro eller arkitektfag så er automatisk all nødvendig kompetanse på plass for høyeste ansvarsrettklasse. Slik er det ikke.
Slik utdanningen på bachelor og master er i dag, er det heller ikke tilknyttet praksiserfaring. Dette har fagskoleingeniørene gjennom sine fagbrev og evt. mesterbrev, med tillegg av betydelig kunnskapsoppbygging for prosjektering i respektive fagdisipliner innen bygg, vvs, elektro og automasjon. Dette grunnlaget skal styrkes ytterligere gjennom relevant praksiserfaring på linje med og samme behov som bachelor og masterutdanningene har.
Når Skavang også hevder at fagskolene ikke har arkitektfaglige elementer i sitt utdanningsløp blir argumentasjonen skivebom.
Nettopp gjennom kravene til energieffektive bygg fra TEK07 til TEK17 er dette et vesentlig grunnlag for å gi et bygg en god plassering på tomta, riktig himmelretning, med en optimal byggutforming. Krav til klimaskjerm og energitekniske løsninger er i fokus og påvirker i stor grad kravene til arkitektens utforming. Ingeniørbransjen har i altfor mange år kjempet en profesjonskamp med arkitektene som i mindre grad har hatt fokus på energibruk og inneklima.
Det er dagens behov, og nettopp kravet til tverrfaglig samarbeid som er nøkkelen til at disse målene kan oppnås.
Gjennom «stempling» av kompetanse fra fagskolen slik Skavang og Soilammi åpenbart gjør, så utvises det dårlig ledelse i den hensikt å fremme egne eksklusive interesseorganisasjoner og ønske konkurransefortrinn.
Jeg har også tidligere innstendig anmodet alle planleggere og byggebransjeaktører til større grad av ydmykhet i forhold til den totalkompetansen som den norske byggebransjen faktisk har. De siste 20årene har vi hatt ambisjoner om å bli best på alt som peker mot optimale miljø- og energiløsninger. Det finnes vel knapt noen nasjon som har så spesifikke og strenge krav til sin bygg- og anleggsbransje.
Gjennom annerkjennelse av kompetanse, evne og vilje til samarbeid, blir vi enda bedre rustet til å møte vår felles fremtid i bygge- og anleggsbransjen.
Ola E. Skrautvol
siv.ing / lektor
Fagskolen Innlandet
Til Skavang vil jeg da henvise til tidligere innlegg i saken, blant annet fra RIF v/Soilammi. Det å komme med generelle oppfatninger og påstander, uten dokumentasjon eller faktisk forankring, er aldri noen god strategi. Kanskje nettopp denne fremgangsmåten har ført til Regjeringen og departementets endring i regelverket med bakgrunn i dokumenterte og saklige innspill.
Det er åpenbart at motforestillinger kastes ut, uten at nevnte bransjeaktører kjenner innholdet og det faglige grunnlaget for fagskoleingeniørutdanningen. Disse utspillene synes å legge til grunn at dersom du har en bachelor eller master innen bygg-, vvs, elektro eller arkitektfag så er automatisk all nødvendig kompetanse på plass for høyeste ansvarsrettklasse. Slik er det ikke.
Slik utdanningen på bachelor og master er i dag, er det heller ikke tilknyttet praksiserfaring. Dette har fagskoleingeniørene gjennom sine fagbrev og evt. mesterbrev, med tillegg av betydelig kunnskapsoppbygging for prosjektering i respektive fagdisipliner innen bygg, vvs, elektro og automasjon. Dette grunnlaget skal styrkes ytterligere gjennom relevant praksiserfaring på linje med og samme behov som bachelor og masterutdanningene har.
Når Skavang også hevder at fagskolene ikke har arkitektfaglige elementer i sitt utdanningsløp blir argumentasjonen skivebom.
Nettopp gjennom kravene til energieffektive bygg fra TEK07 til TEK17 er dette et vesentlig grunnlag for å gi et bygg en god plassering på tomta, riktig himmelretning, med en optimal byggutforming. Krav til klimaskjerm og energitekniske løsninger er i fokus og påvirker i stor grad kravene til arkitektens utforming. Ingeniørbransjen har i altfor mange år kjempet en profesjonskamp med arkitektene som i mindre grad har hatt fokus på energibruk og inneklima.
Det er dagens behov, og nettopp kravet til tverrfaglig samarbeid som er nøkkelen til at disse målene kan oppnås.
Gjennom «stempling» av kompetanse fra fagskolen slik Skavang og Soilammi åpenbart gjør, så utvises det dårlig ledelse i den hensikt å fremme egne eksklusive interesseorganisasjoner og ønske konkurransefortrinn.
Jeg har også tidligere innstendig anmodet alle planleggere og byggebransjeaktører til større grad av ydmykhet i forhold til den totalkompetansen som den norske byggebransjen faktisk har. De siste 20årene har vi hatt ambisjoner om å bli best på alt som peker mot optimale miljø- og energiløsninger. Det finnes vel knapt noen nasjon som har så spesifikke og strenge krav til sin bygg- og anleggsbransje.
Gjennom annerkjennelse av kompetanse, evne og vilje til samarbeid, blir vi enda bedre rustet til å møte vår felles fremtid i bygge- og anleggsbransjen.
Ola E. Skrautvol
siv.ing / lektor
Fagskolen Innlandet
