Overskriften er villedende, for hos Björn Fredricson er det ingen krise. Når vi spør ham hvordan det går, smiler han bredt og sier at ”jo takk, det går veldig bra”. Noen nærmere definisjon av veldig bra vil han imidlertid ikke gi, men tallene forteller sitt: Gustavsberg AS solgte i 2009 for 175 millioner kroner. Det er nesten på høyde med toppåret 2007. I tillegg solgte morselskapet Villeroy & Boch Norge as porselen og tilhørende herligheter for 30 millioner.
Tallene forteller at Gustavsberg har tatt markedsandeler, men det ønsker ikke Björn å gå inn på. Han kan være beskjeden når han vil. Heldigvis finnes det piller mot sånt.
Mannen som bringer Gustavsberg til suksess og konkurrenter til fortvilelse, er fra Norrköping og siviløkonom av utdannelse. Her forteller han om om hvordan han endte på riktig side av Kjølen og hva han synes om rørbransjeni Norge:
– Jeg kom til Norge i 1982. Da arbeidet jeg for den svenske stålprodusenten SKF, som er berømt for sine kulelagre. De hadde egne stålverk og laget eget stål til egne produkter. Ett av disse verkene lå et sted i de store skogene, og dit ville de ha meg. Det ble imidlertid til at jeg fikk tilbud om å jobbe for dem i Norge. Jeg ble her i to år før jeg flyttet tilbake til Sverige.
Men etter seks måneder var jeg tilbake i Norge i ny jobb, og skjønte at det var hit jeg ville, jeg trives her og det passer meg godt å jobbe lite. Det var i 1985. Da ble jeg sjef i et firma som laget skilt, det var høyteknologisk lysreklame. Det var et supert produkt som ble lansert i stor stil med champagne i stor stil på Hotel Scandinavia.
Så kom krisen i 1987, og det var det. Da fikk jeg jobb i Wero Vannbehandling, som var store på teknikk og kjemikalier til svømmebasseng, og hadde vannbehandling rettet mot industrien. Det hele var et lite selskap basert på miljøvennlige produkter. Vi startet selskapet Kjemi-Gjenvinning AS og bygget et anlegg for mottak av fotokjemikalier. Der destruerte vi kjemikalier og gjenvant sølv. Men loven om kjemikalieretur kom ikke, så det ble til at jeg i et par år reiste rundt med bærbar PC og batteridrevet printer og solgte utstyr og kjemikalier til vannbehandling.
Men så dukket dette opp, og det passet meg godt å komme tilbake til et stort selskap som Gustavsberg. Det var en venn av meg som var blitt tilbudt jobben, men han var ikke interessert, så jeg fikk jobben. Da hadde jeg solgt mine to selskaper, Kjemi- Gjenvinning og Wero industriprodukter, til henholdsvis Stena metall og B. C. Christiansen. Jeg har satt mitt preg på miljøet.
Det var i 1993 jeg kom til Gustavsberg. Den gang tenkte jeg at jeg skulle kommet hit når jeg var litt eldre, for da kunne jeg bli her hele livet. Det er jo en fin bransje, og Norge er et et godt land å leve i. Når jeg nå er 54 år ser jeg ikke bort fra at jeg faktisk blir her resten av mitt arbeidsliv.
Jeg trives her, det er en fin bransje med nok av utfordringer, men noe må forandres om vi skal holde på den tradisjonelle delen.
Når Björn ikke gjør livet vanskelig for sine konkurrenter, bruker han aller helst fritiden til å stå på ski: Favoritten er toppturer og off piste. Vi tar ofte skiheisen opp og går et stykke innover i fjellet til vi kommer til jomfruelig terreng, og så går det utfor i løssnøen. Og etterpå er det god mat og god vin, forteller Björn Fredricson.
