Hovedoppgaven som i år ble avlagt Fagskolen Innlandet på Gjøvik har trolig gjort både rørbransjen og samfunnet en historisk viktig tjeneste der de i sitt hovedprosjekt sammenligner norsk og tysk regelverk for bygging av tappevannsinstallasjoner. Oppgaven har fått stor oppmerksomhet i fagmedia og i VVSforum, som i en årrekke har kastet lys over problematikken, samt i podkasten Bare Rør. De tre har også blitt invitert inn for å se på nye endring i rørhåndboka som kommer i 2026.

Nylig var de tre forfatterne Ole Magnus Røsholm, Marius Hansen og Kai Skoglund tilbake på Fagskolen Innlandet for å fortelle om arbeidet og gi gode råd til nye kandidater rundt gjennomføring av hovedoppgave. 

Som VVSforum tidligere har rapportert viste oppgaven med all tydelighet hvilke problemer som det ensidige fokus på lekkasjer som ligger i Tek17 har påført rørleggerbransjen, og under foredraget for full sal klargjorde man en rekke forhold og gikk dypere inn på i problematikken. 

De tre kandidatene, som alle er rørleggerne av opphav, fant raskt kjemien under utdanningen ved Fagskolen, og ideen til en felles hovedoppgave kom fra Kai Skoglunds tidligere erfaring med legionellasikring av næringsbygg.

- Jeg hadde lenge hatt følelsen av å kave i blinde, og begynte å se på hvordan dette løses i utlandet. Spørsmålet mitt ble: Hvorfor gjør vi ikke dette her på berget på samme måte som i resten av verden? Det virket så gjennomtenkt. Så begynte jeg å lese norske forskrifter og fant ut at det faktisk ikke er mulig å få det til med norsk regelverk, men at man løser det elegant i utlandet, forklarte Skoglund.

De tre satte så i gang med å granske ulike regelverk og fant så ut at det var store likheter i Europa, men at det tyske regelverket står i særstilling når det gjelder både presisjon og omfang. Å sette seg inn i regelverket i Norge var enkelt, det fokuserer ensidig på vannskadesikring, mens det tyske var svært omfattende og forelå dessuten ikke på annet enn på tysk. 

Det viste seg etter hvert at det var en kjempejobb å sette seg inn i det hele og at det er faktisk mange regelverk som styrer bygging av sanitærinstallasjoner, samtidig som man går veldig presist til verks på nøkkelpunkter. Et av de viktigste funnene i forhold til nettopp legionellasikring var at det er klare regler for maksimal oppholdstid på sanitærvann, i Tyskland går nemlig grensen oppad til 72 timer i røret. Dette er gjort for å begrense stillestående og lunkent vann.

Et annet viktig funn som også står i sammenheng med oppholdstid var at man i stedet for å bygge skap med forgreninger som i Norge, heller bygger ringledninger for både kaldt og varmt, der vannet går innom hvert tappepunkt. Det punktet som tappes oftest plasseres lengst ut i loopen, slik at utskiftingen blir størst mulig. Dette bidrar både til vannhygiene, komfort og energisparing, siden det blir mindre sløsing med vann og varme, på grunn av kort ventetid. Rør-i-rør-systemer gir utfordringer med isolasjon og energikrav som gjør Breeam-sertifisering svært problemtisk, noe mange byggherrer smertelig har fått erfare.

Et annet tiltak som går både på legionella og vannkomfort er at det er en rekke krav til isolasjon av rør, både i vegger og i kanaler, slik at temperaturen holder seg og at det ikke forekommer varmesmitte, noe som er et stort problem i Norge, ikke minst siden noen har begynt å plassere gulvvarme og sanitærvann side om side i skap og sjakt. Siden den norske forskriften i praksis tvinger fram rør-i-rør blir det trangt om plassen. Å oppnå samme grad av isolasjon med rør-i-rør sier seg selv er nær sagt umulig i den norske standarden, noe som bunner i at lekkasjer skal ledes til et punkt der det oppdages eller til avløp. 

Et kuriøst eksempel på at rør-i-rør faktisk brukes i Tyskland er paradoksalt nok i varmtvann, der forsyning av varmtvannet går i et innerrør, mens det mellom innerrør og ytterrør går i retur, slik at høy temperatur sikres dobbelt, med isolasjon, og man får lite varmetap på retur for å bespare energi på oppvarming.

I oppgaven har de tre kandidatene gått grundig til verks og intervjuet en rekke instanser som er involvert eller berørt med vannskadeproblematikken her til lands. På spørsmål om vannskadefakta i Norge kontra Tyskland kom det fram at norske forsikringsselskaper generelt ikke undersøker årsakene til lekkasjer. Det er blitt en innarbeidet praksis å bruke særlig tømrere på skadesaker, og at disse gjerne gir en pris på å reparere skaden. Enkelte forsikringsselskaper premierer også rør-i-rør, selv om TEK faktisk ikke krever dette.

Når det gjelder å finne vannskadestatistikk i Tyskland var det lettere sagt enn gjort, mye tyder på at vannskader ikke er noe stort tema, og at man derfor ikke ser noe stort poeng i å samle den inn.

Selv om oppgaven viste et skremmende gap mellom tradisjonene i Norge og Tyskland var de tre enige om at man hadde lært utrolig mye om hvordan man i praksis kan løse utfordringene med legionella, vannkomfort og økonomi. Selv om økonomiske betraktninger ikke inngikk i oppgaven tyder forsiktige anslag på at man bare på selve installasjonsleddet kan spare 20-30 prosent i materialkostnader, samtidig som man høster store fordeler for forbruker i komfort.

Ikke minst tyder funnene på at egne ekstra systemer for legionellasikring i svært liten grad blir nødvendig. Det kom også fram at at legionellaproblemet i Norge trolig er er langt større enn hva som oppdages. Det er sjelden myndighetene tester pasienter med lungeproblematikk for legionella bakterie, dette skjer kun når det begynner å bli alvorlig eller man ser tegn på epidemier. Hva man kan spare i energi og innkjøp av vannkjølere ved skoler og institusjoner våget ingen å spekulere i.

Siden både forsikringsbransjen og myndighetene forholder seg passive og ikke har varslet hverken ny praksis eller endringer i forskriftene ble konklusjonen fra de tre på kort sikt at det trolig ikke er noen andre enn bransjen selv som må skape en bevegelse eller et case som kan bidra til å rydde opp i det feilslåtte fokuset i TEK17.

- Den som skal bidra til at vi kommer ut av denne uheldige situasjonen og sørge for en ny forskrift  har en stor jobb foran seg med å overbevise alle om at dette er veien å gå, så her må en eller annen gå foran og beskrive framtidens løsning på tross av hva Tek17 krever, sa de tre foreleserne samstemt.

Fra salen kom det forslag om at en kommune eller gjerne helst et helseforetak kunne være den rette til å gå foran og bestille en prosjektering som bruker tyske normer, det bør være en aktør som som er modig nok til å gå for gevinsten i en framtidsrettet og langt bedre installasjon, og som heller ikke nærer fantomfrykt for vannskader. 

Dette forslaget ble mottatt positivt av de tre kandidatene.