Koronapandemiens nedstengning av samfunnet synliggjorde en kritisk sårbarhet i det private næringslivet. Med økt konsentrasjon og kjedemakt i handelsleddet har leverandørene over tid blitt presset til å yte kjedene lange kredittider. Det er ikke uvanlig med 3 måneder, og 4 måneder fremmes som krav. Da samfunnet ble nedstengt krevde enkelte kjeder «dugnad» fra sine leverandører i form av ytterligere 30 dager kreditt på gjeldende avtaler. Produsenter og leverandører er således långiverne til handelsleddet og bærer en stor risiko når kriser oppstår, varene er solgt for lenge siden og pengene ligger hos kunden. Den lange kredittiden svekker samfunnets robusthet i møte med kriser og omveltninger. 30 dagers gjennomgående kredittid i hele næringslivet vil styrke samfunnet kriseberedskap.
Finanskrisene i 1992 og 2008 avslørte sårbarhetene i banksystemet ved at bankene i beskjeden grad hadde egne penger til utlån. Pengene som bankene lånte ut i langsiktige avtaler til forbruk, eiendom og driftskapital, var kortsiktig innlånt fra forbrukere, næringsliv og kapitalmarkedet. Da motgangen kom i det internasjonale samfunnet gikk mange virksomheter konkurs og bankene tapte penger. I mange land måtte det offentlige trå til for å berge finanssystemet.
I etterkant av finanskrisene ble det innført krav til bankene om økt egenkapital og styrket likviditet. De måtte ha egentjente penger til utlån og disse skulle fungere som en buffer mellom innlånte penger og utlånte penger. Erfaringen var også at banker og tilsynsvesen var dårlige til å forutse kriser som oppsto og krisenes natur og konsekvenser. Bankene fikk flere år på seg til å innfri kravene, men ingen unntak. Under koronapandemien står banksystemet stødig. Historien kunne vært en annen om det ikke hadde blitt iverksatt tiltak etter finanskrisene.
Det er statens ansvar å legge til rette for næringsutvikling og arbeid. Slik det også er å legge til rette for robusthet i samfunnet i møte med neste krise.
Da samfunnet medio mars ble stengt ned kom den kritiske sårbarhet i næringslivets finansieringssystem for dagen. Det kunne gått skikkelig ille, men vi ble berget av Vladimir Putin. Flaks!
Oljekrigen mellom Russland og Saudi-Arabia denne våren medførte et stort fall i oljeprisen. Som en konsekvens av dette svekket den norske kronen seg dramatisk og importerte varer ble umiddelbart dyrere å ta til landet. Deler av norsk næringsliv fikk dermed et substituttmarked etter utenlandske produkter som ble for kostbare. Dessuten ble grensene stengt og vi kjøpte mindre varer og tjenester i utlandet. Vi begynte å pusse opp hus og hytter, og vi dro til fjells og sjøs. Derfor kunne mange sentrale deler av norsk næringsliv komme tilfredsstillende ut av krisen. Det finnes imidlertid ingen garanti eller signaler om at vi skal ha slik flaks i neste krise. Erfaringene fra koronapandemien og bankkrisene viser at vi ikke er gode til å forutse tidspunkt eller omfang. Derfor skal vi lære også av koronapandemien.
Vi må bygge robusthet i samfunnet gjennom jevnere risikofordeling i næringslivet. Virksomheter må drives for egne midler eller midler fra finansieringsinstitusjoner, slik at ikke en hel verdikjede går med i dragsuget fra den ene konkursen. Nettopp av den grunn bør 30 dagers kredittid være normen for norsk næringsliv.
Mange virksomheter er i dag avhengig av lange leverandørkreditter for sin drift. Disse må gis en tilstrekkelig lang overgangsperiode for å bygge opp sin likviditetsbase, slik bankene fikk, men 1.1.2025 bør en gjennomgående kredittid på 30 dager være etablert.
En hyggelig bieffekt av en slik kredittgrense vil være at det blir lettere å etablere seg som nystarter og gründer da pengene kommer raskere inn på konto. Dessuten vil produsentene få bedret likviditet slik at de kan bruke mer penger på forskning og utvikling, samt omstilling til en mer bærekraftig produksjon. Tiltaket vil derfor styrke det norske samfunnet på flere områder.
Næringslivets sentrale parter bør enes om denne risikofordelingen. Det er det enkleste. Men staten bør vise interesse for dette da det handler om samfunnets robusthet og velferd når det gjelder som mest.
Finanskrisene i 1992 og 2008 avslørte sårbarhetene i banksystemet ved at bankene i beskjeden grad hadde egne penger til utlån. Pengene som bankene lånte ut i langsiktige avtaler til forbruk, eiendom og driftskapital, var kortsiktig innlånt fra forbrukere, næringsliv og kapitalmarkedet. Da motgangen kom i det internasjonale samfunnet gikk mange virksomheter konkurs og bankene tapte penger. I mange land måtte det offentlige trå til for å berge finanssystemet.
I etterkant av finanskrisene ble det innført krav til bankene om økt egenkapital og styrket likviditet. De måtte ha egentjente penger til utlån og disse skulle fungere som en buffer mellom innlånte penger og utlånte penger. Erfaringen var også at banker og tilsynsvesen var dårlige til å forutse kriser som oppsto og krisenes natur og konsekvenser. Bankene fikk flere år på seg til å innfri kravene, men ingen unntak. Under koronapandemien står banksystemet stødig. Historien kunne vært en annen om det ikke hadde blitt iverksatt tiltak etter finanskrisene.
Det er statens ansvar å legge til rette for næringsutvikling og arbeid. Slik det også er å legge til rette for robusthet i samfunnet i møte med neste krise.
Da samfunnet medio mars ble stengt ned kom den kritiske sårbarhet i næringslivets finansieringssystem for dagen. Det kunne gått skikkelig ille, men vi ble berget av Vladimir Putin. Flaks!
Oljekrigen mellom Russland og Saudi-Arabia denne våren medførte et stort fall i oljeprisen. Som en konsekvens av dette svekket den norske kronen seg dramatisk og importerte varer ble umiddelbart dyrere å ta til landet. Deler av norsk næringsliv fikk dermed et substituttmarked etter utenlandske produkter som ble for kostbare. Dessuten ble grensene stengt og vi kjøpte mindre varer og tjenester i utlandet. Vi begynte å pusse opp hus og hytter, og vi dro til fjells og sjøs. Derfor kunne mange sentrale deler av norsk næringsliv komme tilfredsstillende ut av krisen. Det finnes imidlertid ingen garanti eller signaler om at vi skal ha slik flaks i neste krise. Erfaringene fra koronapandemien og bankkrisene viser at vi ikke er gode til å forutse tidspunkt eller omfang. Derfor skal vi lære også av koronapandemien.
Vi må bygge robusthet i samfunnet gjennom jevnere risikofordeling i næringslivet. Virksomheter må drives for egne midler eller midler fra finansieringsinstitusjoner, slik at ikke en hel verdikjede går med i dragsuget fra den ene konkursen. Nettopp av den grunn bør 30 dagers kredittid være normen for norsk næringsliv.
Mange virksomheter er i dag avhengig av lange leverandørkreditter for sin drift. Disse må gis en tilstrekkelig lang overgangsperiode for å bygge opp sin likviditetsbase, slik bankene fikk, men 1.1.2025 bør en gjennomgående kredittid på 30 dager være etablert.
En hyggelig bieffekt av en slik kredittgrense vil være at det blir lettere å etablere seg som nystarter og gründer da pengene kommer raskere inn på konto. Dessuten vil produsentene få bedret likviditet slik at de kan bruke mer penger på forskning og utvikling, samt omstilling til en mer bærekraftig produksjon. Tiltaket vil derfor styrke det norske samfunnet på flere områder.
Næringslivets sentrale parter bør enes om denne risikofordelingen. Det er det enkleste. Men staten bør vise interesse for dette da det handler om samfunnets robusthet og velferd når det gjelder som mest.
