Grønn VVS har gitt oss viktig kunnskap – men vi må diskutere hele levetiden

Grønn VVS er etter min vurdering et viktig og nødvendig forskningsarbeid. VVS-bransjen må redusere sitt klima- og miljøavtrykk, og prosjektet har bidratt til å løfte tekniske installasjoner inn i en klimadiskusjon hvor de tidligere i stor grad har vært oversett.

Etter å ha lest tilsvarene og gått tilbake til publikasjonene fra prosjektet, mener jeg samtidig at hovedspørsmålet mitt fortsatt står – men jeg vil formulere det noe annerledes enn i det første intervjuet:

Hvor langt kan vi gå fra beregnet klimagassbelastning til generelle anbefalinger om materialer og tekniske systemer når flere av faktorene som påvirker faktisk levetid, funksjon, vedlikehold, ombyggbarhet og samlet miljøbelastning fortsatt er usikre eller ikke tilstrekkelig undersøkt?

For meg handler denne diskusjonen derfor ikke først og fremst om plast mot stål. Den handler om hele systemet og hele levetiden.

Les intervjuet med Tommy Asp, fagansvarlig VVS, Cowi AS:
– «Grønn VVS» ser ikke konsekvensene, og tegner et unyansert bilde av fakta

En faglig debatt må også innebære at man korrigerer eller presiserer egne formuleringer når de har vært for kategoriske.

Jeg uttalte blant annet at utvinning av olje og naturgass ikke inngår i EPD-er for plastprodukter. Det var upresist. Råvareutvinning og prosessering inngår prinsipielt i produktstadiet etter EN 15804.

Mitt spørsmål til bruken av EPD-er står likevel fast. En EPD-basert sammenligning av klimagassutslipp er et viktig beslutningsgrunnlag, men er ikke nødvendigvis det samme som en fullstendig vurdering av et materiales miljømessige og tekniske egnethet gjennom et komplett systems levetid.

Tilsvarende var jeg for kategorisk dersom mine kommentarer om optimalisert sprinkler ble forstått slik at sprinklerhoder med utvidet dekning automatisk medfører behov for trykkøkningsanlegg. Det gjør de ikke. Behovet avgjøres av hydraulisk beregning, nødvendig vannmengde og trykk samt tilgjengelig vannforsyning.

Når det gjelder min observasjon av begroing i et PPR-sprinkleranlegg, er det også riktig at én observasjon ikke dokumenterer verken årsakssammenheng eller hvor utbredt fenomenet er.

Jeg brukte dessuten begrepet spenningskorrosjon for kategorisk. Den konkrete skademekanismen kan ikke fastslås uten materialtekniske undersøkelser. Det riktige er derfor å omtale dette som observert korrosjonsproblematikk og undersøke betydningen av blant annet materialkombinasjoner, vannkjemi og eventuelle galvaniske forhold.

Disse presiseringene er viktige. Men de endrer ikke hovedspørsmålet.

Les kommentaren fra  Anders R. Liaøy, prosjektleder Grønn VVS:
Grønn VVS ønsker å belyse helheten og oppfordrer til en konstruktiv miljødebatt

Jeg registrerer at prosjektgruppen ikke kjenner seg igjen i min beskrivelse av at plast fremstilles som særlig fordelaktig.

Samtidig heter en av prosjektets egne artikler «Plastrør er bedre for klima enn metallrør», og i Grønn VVS-veilederen står det at tilgjengelig dokumentasjon og forskning tilsier at nye rør bør være av plast.

Det er derfor etter min mening legitimt å diskutere hvor generell en slik anbefaling bør være.

Grønn VVS er samtidig åpen om flere begrensninger i datagrunnlaget. For flere materialkvaliteter finnes få EPD-er, og i enkelte tilfeller representerer hver søyle én enkelt EPD. For galvanisert stål og kobber er det brukt generiske EPD-er. Prosjektet påpeker også at sammenligning mellom EPD-er etter ulike versjoner av EN 15804 ikke er ideelt, men at dette er gjort fordi utvalget av EPD-er er begrenset.

Veilederen sier dessuten selv at plast har andre miljøutfordringer som ikke er utredet i Grønn VVS, og understreker behovet for en teknisk og faglig helhetsvurdering i den enkelte installasjonen.

Resultatene dokumenterer klimagassbelastningen innenfor de valgte systemgrensene og forutsetningene. Det er ikke nødvendigvis det samme som å dokumentere at én materialgruppe generelt er den mest bærekraftige løsningen gjennom 30, 40 eller 50 års faktisk drift.

Les kommentaren fra Ruben Skjønhaug, produktsjef energi / sprinkler Armaturjonsson:
Grønn VVS fortjener en faglig debatt - da trenger vi et dokumentert faktagrunnlag

Dette er kanskje mitt viktigste poeng.

Som VVS-fagfolk prosjekterer vi ikke enkeltstående meter med rør. Vi prosjekterer systemer som skal levere en funksjon.

Rørmaterialet påvirker blant annet dimensjonering, sammenføyningsmetoder, oppheng, isolasjon, plassbehov, branntekniske løsninger, trykkforhold, reparasjonsmuligheter, ombyggbarhet og vedlikehold.

Derfor mener jeg neste steg i klimaarbeidet må være å gå fra komponentoptimalisering til systemoptimalisering.

Spørsmålet bør ikke bare være: Hvilket rør har lavest beregnet klimagassutslipp per meter?

Men: Hvilket komplett system leverer nødvendig funksjon med lavest samlet klima- og miljøbelastning gjennom den faktiske levetiden?

Jeg vil samtidig tydelig skille materialstudien fra Grønn VVS' studie av slokkeanlegg.

I slokkestudien benyttes svart stål i sprinkleranleggene og rustfritt stål i vanntåkeløsningene. Plast er derfor ikke forklaringen på at vanntåke kommer godt ut.

Lavtrykks vanntåke kommer faktisk svært godt ut i det analyserte kontorbygget. Det har jeg ingen faglig grunn til å bestride. Tvert imot synes jeg resultatet illustrerer et viktig poeng.

Rustfritt stål har isolert sett en annen material- og klimaprofil enn mange lettere materialer. Men i et vanntåkesystem kan høy mekanisk styrke kombineres med mindre rørdimensjoner og vesentlig redusert samlet materialmengde.

For høytrykks vanntåke kommer i tillegg helt andre trykkforhold. Grønn VVS' eget case opererer med 130–150 bar og påpeker at dette krever mer robuste rørledninger og rørdeler. Rustfrie rørsystemer finnes i flere trykklasser og kan, avhengig av dimensjon, komponenter og systemgodkjenning, benyttes ved arbeidstrykk over 100 bar.

Rustfritt stål i vanntåke må derfor forstås som en del av en komplett teknisk løsning – ikke som et isolert materialvalg.

Materialet med høyest utslipp per kilogram er altså ikke nødvendigvis materialet med høyest utslipp per levert funksjon gjennom systemets levetid.

Kommentar av Pål Larsen Holm, Prevent System:
Helhet handler om mer enn plast versus stål

I Grønn VVS' typebygg får konvensjonell sprinkler et beregnet utslipp på rundt 39 tonn CO₂-ekvivalenter, optimalisert sprinkler rundt 22,5 tonn, lavtrykks vanntåke rundt 9,3 tonn og høytrykks vanntåke rundt 13,3 tonn.

Det er betydelige forskjeller, og jeg mener ikke at resultatene skal bortforklares.

Men rapporten sier selv at vurderingen gjelder den spesifikke planløsningen, og at funnene ikke direkte kan overføres til andre bygningstyper, annen bruk eller andre forhold.

I typebygget er tilgjengelig kommunal vannforsyning en del av forutsetningene for sprinklerløsningene. Pumpene for vanntåke er samtidig modellert direkte tilkoblet offentlig vannledning uten vannreservoar eller basseng. Rapporten sier også at varierende krav fra offentlige vannverk ikke er hensyntatt.

Dette er ikke feil ved studien. Det er systemgrenser.

Men da bør vi også undersøke hvor følsomt resultatet er for andre systemgrenser: Hva skjer dersom sprinkler trenger pumpesentral? Hva skjer dersom det kreves basseng? Hva skjer ved andre byggehøyder, risikoklasser og geometriske forhold? Hva skjer dersom teknisk levetid endres?

Jeg hevder ikke at vanntåke da kommer dårligere ut. Det kan godt hende at vanntåke fortsatt vil være løsningen med lavest klimagassbelastning. Poenget er at flere scenarioer vil fortelle oss hvor robust resultatet faktisk er.

Her synes jeg Grønn VVS selv peker på et av de viktigste områdene for videre forskning.

Slokkestudien benytter en analyseperiode på 50 år og forutsetter 30 års levetid for rør, rørdeler, ventiler, sprinklerhoder/dyser og pumper. Dette medfører én full utskifting innenfor beregningsperioden.

Samtidig skriver rapporten at det generelt finnes lite dokumentasjon, forskning og data om VVS-komponenters faktiske levetid, og at det derfor er stor usikkerhet knyttet til levetidsforutsetningene. Rapporten forventer også at teknisk levetid for enkelte sprinklerkomponenter vil være høyere enn den levetiden som ble lagt til grunn, spesielt for rustfritt stål.

Dette er viktig fordi materialproduksjon og utskifting står for omtrent 95 prosent av de beregnede klimagassutslippene for de fire slokkeløsningene.

Da får vi etter min mening et interessant paradoks: En av de mest betydningsfulle variablene i klimaregnskapet er samtidig en av variablene vi har begrenset kunnskap om.

Derfor mener jeg faktisk dokumentert levetid bør få større oppmerksomhet i videre forskning.

I mitt første innlegg viste jeg til et konkret PPR-sprinkleranlegg hvor det ble observert betydelig begroing.

Jeg er enig i kritikken av at én observasjon ikke dokumenterer at PPR-materialet var årsaken. Men det betyr ikke at problemstillingen bør avvises.

Biofilm og mikrobiell aktivitet i vannbårne rørsystemer er velkjente fenomener. Det gjelder også polymerbaserte rørsystemer.

Fagfellevurderte laboratoriestudier har undersøkt biofilmdannelse på PPR og rustfritt stål. Under de undersøkte forsøksbetingelsene er det funnet større biofilmmasse på PPR enn på rustfritt stål. Det er viktig å understreke at dette ikke var sprinklerforsøk. Resultatene kan derfor ikke uten videre overføres til et norsk sprinkleranlegg. Men de viser at rørmaterialet kan påvirke biofilmens etablering og utvikling.

En nyere studie publisert i Water Research i 2026 undersøkte dessuten langvarig biofilmkolonisering av PPR. Forskerne observerte gradvis økt overflateruhet, senere mikroriss og porer, samt økt frigjøring av mikroplast og organiske forbindelser. Heller ikke dette var en sprinklerstudie. Men den dokumenterer at samspillet mellom PPR, vann og mikroorganismer er en reell materialteknisk problemstilling.

Dette gjør sprinkleranlegg spesielt interessante.

Et vått sprinkleranlegg er vannfylt, men vannet kan stå med svært liten utskifting over lange perioder.

Vi kjenner allerede betydningen av mikrobiologisk aktivitet i sprinkleranlegg gjennom problematikken rundt mikrobiologisk påvirket korrosjon i metalliske systemer.

Poenget mitt er ikke at plast oppfører seg som stål. Det gjør det åpenbart ikke.

Poenget er at mikroorganismer reagerer på miljøbetingelsene de befinner seg i: vannkvalitet, temperatur, næringsstoffer, oksygenforhold, stagnasjon og egenskapene til overflaten de koloniserer.

Dermed mener jeg følgende spørsmål er faglig legitimt: Hvilken dokumentasjon har vi for den mikrobiologiske langtidsstabiliteten til et vannfylt PPR-sprinkleranlegg gjennom 30, 40 eller 50 års drift?

Jeg hevder ikke at PPR-sprinkleranlegg generelt vil gro igjen. Jeg spør om vi har tilstrekkelig dokumentasjon til å si at biofilm, begroing og materialpåvirkning ikke kan få betydning for funksjon eller levetid over flere tiår.

Hvis dokumentasjonen er begrenset, mener jeg dette bør behandles som et kunnskapshull.

Min observasjon fra det konkrete PPR-anlegget bør derfor ikke brukes som bevis for en generell konklusjon. Men den kan brukes til noe langt mer interessant: forskning.

Hva består belegget av? Hvilke mikroorganismer finnes? Hvordan ser røroverflaten ut? Finnes det tegn på materialpåvirkning? Hvordan er vannkvaliteten? Hvor i systemet oppstår begroingen? Har stagnasjon eller temperatur betydning? Og fremfor alt: Har dette noen betydning for sprinkleranleggets funksjon eller forventede levetid?

Hvis vi finner eksisterende PPR-sprinkleranlegg som har stått vannfylte i 10, 15 eller 20 år, har bransjen i realiteten allerede laboratoriene tilgjengelig. Vi må bare undersøke dem.

Grønn VVS' egen slokkestudie peker på at konvensjonell sprinkler med sin konservative dekning erfaringsmessig kan være mer endringsdyktig ved ombygginger.

Dette er viktig. Et kontorbygg står sjelden urørt i 50 år. Leietakere skiftes, vegger flyttes og tekniske installasjoner bygges om.

Et system som bruker noe mer materiale ved første installasjon, men som kan tilpasses flere ombygginger med små inngrep, kan tenkes å komme bedre ut gjennom byggets faktiske levetid enn et ekstremt materialoptimalisert system som krever større ombygginger.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik. Jeg sier: La oss regne på det.

Jeg vil også rydde opp i et mulig inntrykk fra mitt første intervju. Jeg er ikke kritisk til bruk av EPD. Tvert imot trenger bransjen EPD-er.

EN 15804 gir oss en standardisert metode for å beskrive blant annet råvareuttak, produksjon og øvrige livsløpsfaser. Uten slike data ville sammenligninger vært langt vanskeligere.

Men en EPD beskriver miljøprestasjonen til et produkt innenfor definerte systemgrenser. Den avgjør ikke alene hvilket komplett teknisk system som er mest bærekraftig.

For det må vi også forstå hvor mye materiale som faktisk brukes, hvilken funksjon systemet leverer, hvor lenge det varer, hvor ofte det vedlikeholdes og skiftes, hvordan det kan bygges om og hva som skjer ved slutten av levetiden.

Jeg mener derfor ikke at Grønn VVS har gjort en dårlig jobb. Snarere tvert imot.

Prosjektet har gjort VVS-bransjen oppmerksom på et område hvor vi åpenbart har hatt for lite kunnskap. Men prosjektet beskriver også selv flere av kunnskapshullene.

Det naturlige neste steget bør etter min mening være forskning på blant annet faktisk teknisk levetid, sensitivitetsanalyser med forskjellige levetider, komplette systemer fremfor enkeltkomponenter, klimaeffekten av ombygginger, reelle livsløpskostnader og langtidsegenskaper for ulike rørmaterialer.

Her bør også biofilm og mikrobiologisk utvikling i vannfylte plastrørsystemer undersøkes nærmere. Og vi bør i langt større grad bruke erfaringene fra installasjoner som faktisk har vært i drift i 10, 20, 30 eller 40 år.

For den mest bærekraftige VVS-installasjonen er ikke nødvendigvis den som har lavest beregnet klimagassutslipp den dagen bygget overleveres.

Det kan være den installasjonen som fortsatt leverer riktig funksjon flere tiår senere.

Det er dette perspektivet jeg ønsker at vi tar med oss videre i diskusjonen.

Tommy Asp
Fagansvarlig VVS / RIV

Kildegrunnlag

• Multiconsult (2025). Grønn VVS-veileder v. 2.0. Hovedkilde for prosjektets anbefalinger om materialvalg, EPD-grunnlag, systemgrenser og oppgitte kunnskapshull.

• Multiconsult (2024). Grønn VVS – Klimagassvurdering av slokkeanlegg. Kilde for caseforutsetninger, beregnede klimagassutslipp, analyseperiode, levetidsforutsetninger, materialmengder, pumpeløsninger og diskusjon om generaliserbarhet.

• Multiconsult / Grønn VVS. «Plastrør er bedre for klima enn metallrør». Prosjektets formidling av resultatene fra materialstudien.

• EN 15804:2012+A2:2019. Sustainability of construction works – Environmental product declarations – Core rules for the product category of construction products. Kilde for EPD-metodikk og livsløpsmoduler, herunder råvareutvinning i A1.

• Xiu et al. (2026). «Biofilm induced microplastics and microbial metabolites release from Polypropylene Random pipes in drinking water distribution systems». Water Research, 288, 124626. DOI: 10.1016/j.watres.2025.124626.

• Fagfellevurderte studier av biofilmdannelse på PPR, rustfritt stål og andre drikkevannsrørmaterialer, herunder studier som viser at materialvalg kan påvirke biofilmmasse og biofilmsammensetning. Disse studiene er ikke sprinklerforsøk og brukes derfor kun som dokumentasjon på materialavhengige biofilmfenomener.

• SINTEF (2025). «Microbial induced corrosion (MIC) in sprinkler systems». Faglig dokumentasjon på betydningen av mikrobiologisk aktivitet, stagnasjon og korrosjonsproblematikk i vannfylte sprinkleranlegg.

• ASHRAE Handbook – HVAC Applications, kapittel om Water Treatment: Deposition, Corrosion, Fouling, and Biological Control. Faglig grunnlag for sammenhengen mellom biofilm, stagnasjon/lav vannhastighet, avleiringer og driftsproblemer i vannbårne systemer.

• Direktoratet for byggkvalitet (DiBK). Høringsgrunnlag for endringer i TEK17 knyttet til klimagassregnskap, hvor Grønn VVS er benyttet som kunnskapsgrunnlag for VVS-installasjoners bidrag.

Redaksjonell merknad: Kildelisten er satt opp som faglig underlag. Ved publisering kan VVSforum velge å legge inn aktive lenker til Grønn VVS-rapportene og de vitenskapelige artiklene.