– Vi må stole på fagfolkene, og regelverket må tilpasses dagens virkelighet

Nilsson AS har 49 ansatte i Bodø og to søsterbedrifter i Mo i Rana og Sortland/Andenes. Totalt sysselsetter Nilsson-bedriftene 120 ansatte og er en av Nord-Norges største rørleggerbedrifter. Andreas Lillejord ble ansatt som administrerende direktør i 2020, etter å ha jobbet flere år som prosjektleder i samme selskap. Før det var han 10 år i rørleggerbedriften K. Lund i Trondheim. Han er utdannet fagskoleingeniør innen VVS fra Fagskolen Innlandet. 

Lillejord beskriver en rørbransje som i dag står midt i et krysspress: høyere materialkostnader, strengere krav som gir et fordyrende og komplisert regelverk, og et marked som bremser opp.

– Det er ingen tvil om at det har blitt vesentlig dyrere å bygge de siste årene, det er kostnadsøkninger på de fleste materialer, og både på elektro og på rør sliter vi med høye materialkostnader som gir oss utfordringer til egen inntjening, og ikke minst i konkurransen om å få tilslag på anbudene. Når byggekostnadene øker så mye, blir det også for dyrt for mange å kjøpe bolig. Det er en av hovedutfordringen i markedet nå, sier han til VVSforum. 

En viktig forklaring på kostnadsveksten mener han ligger i et stadig mer omfattende norsk regelverk – med krav som skiller seg fra resten av Europa.

– Jeg reagerer på mange av de særnorske reglene vi har. Krav til tekniske løsninger og installasjoner finnes knapt andre steder i Europa. Da må vi stille oss spørsmålet: Er vi så dårlige i Norge at vi trenger alle disse spesialreglene? 

Han understreker samtidig at regelverket er innført med gode intensjoner, først og fremst for å redusere skader og sikre kvalitet. Men han mener utviklingen har gått for langt – og at man må begynne å stole på håndverkerne igjen.

– Jeg tror ikke noen ønsker at det skal bli vanskeligere og dyrere å bygge. Reglene kommer av en grunn, og vi må forstå hvorfor de er der. Samtidig må vi tørre å diskutere om alle er like nødvendige, og om de faktisk gir ønsket effekt, sier han.

Eksempelvis trekker han frem krav til lekkasjesikring og tekniske løsninger som øker kompleksiteten og kostnadene i prosjekter. Han, som mange andre i bransjen, peker på innbyggingssisterner som et godt eksempel på akkurat det. 

– Når det legges på stadig nye krav, blir det dyrere å bygge. Og når det blir dyrere å bygge, stopper prosjektene opp. Det påvirker hele verdikjeden. Vi i rørbransjen må engasjere oss for å ta tak i utfordringene vi står i på forskrifter og regelverk. Det er liten tvil om at vi kan gjøre mange installasjoner vesentlig enklere, og dermed billigere i både produktomfang og tid. Bransjen har Rørentreprenørene Norge, skal tale vår sak ..Spørsmålet er hvordan vi sammen kan sikre at disse innspillene faktisk tas inn i videre regelverksutvikling.

Lillejord mener en viktig del av løsningen er å styrke tilliten til håndverket og kompetansen i bransjen.

– Det føles noen ganger som regelverket bygger på en mistillit til fagfolk. Det er synd, for det finnes utrolig mange dyktige håndverkere. Vi må tilbake til å stole på kompetansen som ligger i faget.

Han tar samtidig til orde for en tydeligere autorisasjonsordning for rørleggere, på linje med elektrikerfaget.

– Jeg skulle ønske rørleggerfaget ble autorisert igjen. Det ville sikret kvaliteten på arbeidet som utføres, og samtidig gjort det enklere å stille krav til hvem som kan drive virksomhet i bransjen.

I dag er det mulig å starte rørleggerbedrift uten å være rørlegger, noe han mener reiser spørsmål om kvalitet og seriøsitet.

– Med tydeligere krav til kompetanse og autorisasjon kunne vi ryddet opp mye. Det handler om å sikre kvalitet i alle ledd og styrke omdømmet til bransjen.

En av Lillejords største bekymringer knytter seg til fagopplæringen. Han opplever at nivået på svenneprøver og vurderinger varierer betydelig fra sted til sted.

– Svennebrevet i Trondheim og svennebrevet i Bodø kan oppleves som to forskjellige ting. Det burde ikke være slik. Hvis jeg ansetter en rørlegger med bestått eller meget godt bestått, skal jeg vite hva slags kompetanse jeg får – uansett hvor i landet personen er utdannet.

Han etterlyser en tydeligere nasjonal standard, med mindre rom for skjønn og større grad av likhet.

– Svenneprøven må være så lik som mulig i hele Norge og mer krevende. Den skal ikke bare teste om du kan skru rør, men om du kan planlegge arbeid, følge regelverk, dokumentere, ivareta HMS og ta riktige faglige beslutninger. Det er helheten som gjør en god rørlegger.

Lillejord mener også prøvene bør oppdateres jevnlig, slik at de reflekterer utviklingen i faget. Der har det stått stille altfor lenge. 

– Når oppgavene er de samme år etter år, vet kandidatene hva de går til. Da mister vi noe av kvalitetssikringen.

For å styrke fagkompetansen må rekrutteringen starte tidligere, mener han. Bransjen må selv ta ansvar for å gjøre faget attraktivt. 

– Vi må ut og fortelle hva rørleggerfaget faktisk er. Bryte ned stereotypier og vise at dette er et seriøst yrke med utviklingsmuligheter. Det er vårt ansvar som bedrifter. Faget er fantastisk allsidig, og gir en spennende arbeidshverdag med mange muligheter. 

Motiverte lærlinger er avgjørende for kvaliteten senere i yrkesløpet.

– Får vi inn de riktige menneskene i utdanningen, kan vi forme dem til gode håndverkere. Da blir det også naturlig å stille høyere krav til svenneprøven og kompetansenivået.

I tillegg til regelverket trekker Lillejord frem økte material- og logistikk-kostnader som en av driverne bak prisveksten.

– Når prisene øker slik de har gjort de siste årene, påvirker det oss direkte. Vi kjøper materialer fra grossister og leverandører, og når prisene øker der, må vi ta det videre. Det er ikke noe vi kan absorbere selv.

Han peker også på geografiske forhold.

– Vi bor i et langstrakt land, og transportkostnadene er betydelige, særlig i nord. Det er mange faktorer som påvirker prisnivået som vi ikke rår over.

Forholdet til grossistleddet er samtidig en viktig del av bildet. De store aktørene har sterk markedsmakt, noe som påvirker prisene i bransjen.

– Grossistene er viktige logistikkpartnere, men det er legitimt å diskutere hvordan prisstrukturer og insentivmodeller påvirker konkurranseevnen i hele verdikjeden

Jeg mener at her er det et stort potensiale til å justere prisnivået, for å gjøre bransjen mer konkurransedyktig.

Samtidig er rørleggerbedriftene avhengige av både grossister og direkteleverandører, påpeker han. 

– Vi gjør innkjøpene både gjennom grossister og direkte. Det handler om å sikre kvalitet og gode innkjøp. Når prisene øker hos leverandørene, må vi tilpasse oss. Hele verdikjeden ønsker jo å tjene penger.

Til tross for utfordringene mener Lillejord at rørbransjen har gode forutsetninger for å tilpasse seg.

– Bransjen har vært god på omstilling tidligere. Men nå må vi være mer proaktive.

Han tror nøkkelen ligger i en helhetlig tilnærming: bedre utdanning, tydeligere standarder, høyere kompetanse og et mer realistisk regelverk. Samtidig understreker han at bransjen selv må tåle kritiske spørsmål.

– Hvis vi klarer å heve kvaliteten på utdanning, autorisasjon og utførelse, kan vi bygge større tillit til bransjen. Da kan vi også få et regelverk som er bedre tilpasset virkeligheten og bidra til å gjøre det både billigere og mer effektivt å bygge i Norge. Det er dit vi må, skal vi få nok jobb i fremtiden. Vi er helt avhengig av at det bygges og rehabiliteres, og da må byggherrene kunne regne hjem prosjektene sine, enten det er næring- eller leilighetsbygg. Det ser vi er utfordringen i dag, og når rentene er som de er, ja da stopper det rett og slett opp. 

Men for Lillejord handler det til syvende og sist om å styrke faget.

– Vi må gjøre hele linja mer profesjonell – fra rekruttering og utdanning til svenneprøver og utførelse. Da bygger vi tillit. Og tillit er grunnlaget for både kvalitet, lønnsomhet og utvikling i rørbransjen!