Mange av de industribedriftene som kort etter skulle bli hjørnestensbedrifter var den gang på planleggingsstadiet eller under oppbygging. Årdal og Sunndal Verk var nettopp kommet i gang, og Norske Skog lå ennå mer enn ti år inn i fremtiden. Små og middels store industribedrifter vokste frem og sto for en vesentlig del av Norges verdiskaping.

I 1970 var Norge på femteplass når det gjelder nasjonalprodukt pr. innbygger. Vi var med andre ord blant verdens rikeste allerede før oljealderen, og vi hadde full sysselsetting. Ikke verst når vi vet at Norge etter annen verdenkrig var det fattigste landet i Vest-Europa.

Så kom oljekrisen i 1973. Det året steg oljeprisen fra 1,5 dollar fatet til 4 dollar. Det var et sjokk som rystet industrilandene, og Per Kleppe uttalte at hvis oljeprisen gikk over 12 dollar fatet, ville den industrialiserte verden stoppe. Og slik så det ut til å gå, for Europa opplevde en periode med massearbeidsledighet. Men industrien tilpasset seg. På få år var det slutt på sløsing med olje og alle produksjonsanlegg var blitt langt mer energieffektive, og det samme var produktene som ble laget. Samtidig med dette skjedde det en revolusjon når det gjaldt forurensninger fra industrien. Europa ble renere og rikere. I 1979 var olje prisen 40 dollar fatet, og den industrialiserte verden levde videre. Prisen steg etter hvert til langt over 100 dollar, og industrien levde videre. Selv om vi i Norge hadde et par bilfrie søndager, bla. med kongen på Holmenkolbanen, slapp vi billig unna på grunn av regjeringens motkonjunkturpolitikk, de såkalte kleppepakkene, etter Per Kleppe (finansminister 1973-1979)

De skulle hindre ekstrem lønnsvekst. Men Norge hadde full sysselsetting, og det oljeindustrien trengte av ingeniører måtte kjøpes. Prosessen med overføring av folk, særlig ingeniører, fra tradisjonell industri til oljeindustrien, trakk opp lønnsnivået. Denne prosessen har gjort at norsk industri i dag har et lønnsnivå som er 60 % høyere enn Europa, og 50 % høyere enn Sverige.

Kleppepakkene ble begynnelsen på slutten for mye av den tradisjonelle industrien i Norge, for hvem kan vel leve når de må betale så ekstreme lønninger? Svaret er at det kan de beste. Mens mange industribedrifter måtte gi seg, har vi bygget opp en leverandørindustri til oljesektoren som er på topp i verden, og på Vestlandet bygges det fremdeles skip.

Men også noen merkevareprodusenter har overlevd mot alle odds. Felles for dem er at de er på verdenstoppen når det gjelder effektivitet og kvalitet, og de klarer til og med å tjene penger. På sin måte dreier det seg om Darwin i praksis – ”survival of the fittest”.

En av disse bedriftene er OSO Hotwater i Hokksund, der fremsynt investering i ny teknologi gjør at hver ansatt har en produktivitet som ville vært utenkelig for bare få år siden – ca. 2000 beredere per mann i året.  Administrerende direktør Sigurd Braathen vil ikke oppgi tall for investeringene, men vi anslår at det må dreie seg om ca 150 millioner kroner over en 10 års periode.

Det er ennå ikke ti år siden Reidar Braathen planla å flytte produksjonen til Portugal. Han valgte likevel å fortsette i Hokksund, der tredje generasjon Braathen leder en bedrift som produserer stadig bedre varmtvannsberedere for et marked med stadig hardere konkurranse.