RIF på høring i Stortinget: RIF støtter i hovedsak forslagene som ligger i Stortingsmelding 28 "Gode bygg for eit betre samfunn". Likevel er det to områder vi mener Stortingsmeldingen ikke behandler i tilstrekkelig grad: Samspillet mellom næringen og det offentlige for å få til riktig kvalitet på det som bygges, og best mulig utnyttelse av de offentlige ressursene.

I Stortingsmeldingen om bygningspolitikk beskrives det innledningsvis to forhold: På den ene siden konstateres det at norske bygg er blant verdens beste. Samtidig påpekes det at deler av byggenæringen ikke er på et tilfredsstillende nivå. Det betyr at det finnes både meget dyktige og kompetente leverandører, men også en del leverandører som rett og slett ikke holder mål. For å kunne opprettholde denne uoffisielle førsteplassen og unngå at det offentlige benytter seg av leverandører som ikke holder mål, må det tas nye grep.

RIFs forslag er å bedre utnytte kompetansen som allerede ligger blant de beste i næringen bedre samtidig som det offentlig må ta nødvendige strukturelle grep slik at de som byggherre blir både krevende og kompetente bestillere uavhengig av forvaltningsnivå og geografi.

1. Sertifisering av offentlig innkjøpere
Det første tiltaket RIF derfor vil foreslå er å vurdere en sertifiseringsordning for alle offentlig instanser som skal bestille/kjøpe inn offentlige byggetjenester. En forutsetning for å få til best mulig ressursutnyttelse og gode og bærekraftig offentlig bygg vil være å ha krevende og kompetente bestillere på den ene siden og leveringsdyktige og kompetente leverandører på den andre siden. Hvis en av sidene svikter, vil vi sjelden få et tilfredsstillende resultat.

I dag er det slik at mange leverandører har sentral godkjenning i tillegg til å sertifisere seg etter ulike ISO-standarder eller for eksempel BREEAM (miljøklassifiseringsverktøy). Det er derimot ikke en tilsvarende ordning for den andre siden av bordet. Resultatet er derfor stor variasjon mellom kommuner, fylkeskommuner, fylker og statlige etater i kompetansen mht. kjøp av bygg- og anleggstjenester. Det å bestille et skolebygg eller en kommunal vei krever en helt annen kompetanse enn å bestille datautstyr eller helsetjenester.

For å kunne vite hvilke krav en skal stille til leverandørene og hvordan evaluere tilbud som kommer inn, må en ikke bare beherske regelverket for offentlig anskaffelser. En må også vite hvilke krav en bør stille til leverandøren i forhold til det konkrete bygget en ønsker å få bygget eller rehabilitert, slik at brukerne får et godt og riktig bygg til lavest mulig ressursbruk i hele byggets levetid. Uten slik innsikt fra bestiller, risikerer det offentlige å sette feil krav, velge ut leverandører som ikke klarer oppgaven tilfredsstillende og dermed utelukke firmaer som har investert i kompetanse og som ville kunne løse oppgaven på en tilfredsstillende måte.

2. Selvbetjening ved plan- og byggesaker
Det andre forslaget RIF vil foreslå, er ”selvbetjening” for plan- og byggesaker. I dag behandles leverandører som er høyt kvalifiserte på samme måte som lavt kvalifiserte leverandører som sender inn en plan eller byggesak for behandling. Dette gir dårlig ressursutnyttelse.

Vi mener at kvalifiserte firmaer selv bør kunne ta ansvar for å kjøre gjennom en riktig og demokratisk plan eller byggesøknadsprosess uten hjelp fra det offentlige. Dermed trenger ikke det offentlige å bruke ressurser på saksbehandling på områder næringen selv kan ta ansvar for. Leverandører som har kompetanse og behersker plan- eller byggesaksprosessen bør kunne komme inn i en ”fast track” der de gjør alt selv. Gulroten er at de får søknaden raskere behandlet fordi de har investert i kompetanse.

Samtidig bør ”riset” bak speilet være at hvis det ved kontroll avdekkes at en leverandør likevel ikke har fulgt spillereglene, og dermed ikke er tilliten verdig, må leverandøren begynne forfra igjen. Da kommer man bakerst i søknadskøen og blir utestengt fra ordningen med ”selvbetjening”.

(Dette er RIFs høringsnotat til Kommunal- og forvaltningskomiteen vedr. St. melding for bygningspolitikk)