Trist hvis FG og Finans Norge skal blokkere klimavennlige brannsikrings-løsninger på grunn av misforståelser

Finans Norges svar på mitt innlegg om manglende kunnskap og informasjon om vanntåkeanlegg hos forsikringsselskapenes godkjenningsorgan (FG Skadeteknikk), illustrerer dessverre mitt poeng: Det virker å være manglende vilje hos sentrale brannvernsautoriteter til å tilrettelegge for at norske
byggherrer skal kunne velge klimavennlige brannvernsløsninger.

Les: Statens miljøsynder og milliardsløseri
Les også: Vanskelig å sammenligne godkjenning av vanntåke- og sprinkleranlegg

Hildegunn Bjerke, avd. direktør i Finans Norge Forsikringsdrift, konkluderer i sitt svar at «Det er mange aspekter når man snakker om brannslukkeinstallasjoner, men brannsikkerheten må alltid trumfe». Absolutt, her er vi 100% enige! Hele poenget er nettopp at det i dag finnes en europeisk
standard som ivaretar effektivitet og pålitelighet for vanntåkeanlegg, på lik linje som sprinkler. 

Håvard Grønstad, fagsjef brann i FG Skadeteknikk, hevder at standardene for sprinkleranlegg og vanntåkeanlegg ikke kan sidestilles. Det synes jeg er merkelig. Sprinklerstandarden, NS- EN 12845, og boligsprinklerstandarden NS- EN 16925, er begge standarder for dimensjonering, installasjon, drift og vedlikehold av det vannbaserte automatiske slokkeanlegget, akkurat som standarden NS- EN 14972-1 er for vanntåke. Alle tre er oversatt til norsk, med bidrag fra F G Skadeteknikk. De underliggende branntestprotokollene, samt Tabell 1 i vanntåkestandarden, angir dimensjonerende utløsningsareal, som ikke overraskende, er veldig lik sprinkler.

Vi snakker altså om å tilføre en minimum mengde vann, med et minimum trykk, fram til hoder/dyser i et definert utløsingsareal som er koblet til et rørsystem som forgrenes i et bygg. Dette gjøres av prosjekterende hver dag, og i 2024 vil jeg påstå at dette er ikke veldig komplisert og ikke vanskelig å sammenligne.

Brann- og komponent-testprotokoller oversettes ikke til norsk, det gjelder både vanntåke og sprinkler, da dette er protokoller som stort sett bare benyttes av produsentene og laboratoriene. NS- EN 14972- del 2 tom. 17 er branntestprotokoller som bygger på anerkjente protokoller fra FM, ISO, VdS og BSI/LPCB, som minst 2 vanntåkeselskaper har testet og bestått. Veiledning til Teknisk Forskrift (VTEK) refererer til at standarder fra disse institusjonene kan benyttes. Per i dag er 10 av de 16 protokollene publisert, men det begrenser ikke bruk av vanntåke så lenge krav i Anneks A er oppfylt. Grønstad påpeker helt riktig at del 17, som er en bolig-protokoll. ikke er publisert. Men underlaget er en Britisk protokoll flere vanntåkeprodusenter har testet til, og som den Nordiske
standarden NS- INSTA 900-3 også er basert på. Oppfyller beståtte tester til disse protokollene Anneks A, så er de selvfølgelig relevante. 

Vanntåkestandarden NS- EN 14972-1 begrenser ikke hva som kan sikres, men stiller krav til stor-skala branntester hos akkrediterte laboratorier for den type bygg, arealer og volum som skal sikres. Branntestprotokollene definerer hvilke bruksarealer de gjelder. Anneks A beskriver hva som kreves for å dokumentere dette.

Dette betyr ikke at vanntåke er det beste slokkesystemet for hvert prosjekt, men standarden åpner for å teste for alt. Som eksempel skrev RISE Fire Research i Trondheim, et ISO 17025-akkreditert brannlaboratorie, en testprotokoll for å sikre fly i hangarer basert på NS- EN 14972-1 Anneks A, som Prevent Systems testet til og bestod.

Det er derfor feil å si at et lager eller produksjonslokale ikke kan sikres med vanntåke. Det er flere anerkjente testprotokoller som dekker den type arealer

Grønstad hevder at den europeiske vanntåkestandarden er blitt kritisert. Det kan neppe være noen overraskelse at aktører med interesser i sprinklerindustrien kommer med kritikk. Men, standarden er tross alt utarbeidet av eksperter som representerer de ledende europeiske nasjonene innen brannsikring, og stemt gjennom og publisert som en europeisk og norsk standard

Allerede i 1999 utga Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, sammen med Statens Bygningstekniske Etat, en temaveileder for sprinkler, med eget kapittel for vanntåke. Der kan man bl.a. lese at «Den store fordelen med vanntåke er at det kreves vesentlig mindre vann enn ved konvensjonelle sprinklersystemer, og at følgeskadene ved slokking derved reduseres». Videre kan man lese at «Riksantikvaren har valgt vanntåkeløsninger for en del av stavkirkene våre, og DBE har gitt aksept for at vanntåkesystemer som kan dokumentere tilstrekkelig sikkerhet og brukbarhet kan installeres i stedet for sprinklersystemer i hoteller, sykehus/pleiehjem o.l.»

I dag, 25 år senere, inneholder Byggteknisk forskrift (TEK17) knapt informasjon om den nye europeiske standarden for vanntåke, som nettopp ivaretar sikkerhet og brukbarhet. Det er et paradoks, siden Norge lenge har bidratt med forsking, branntesting, standard-skriving og utvikling av moderne brannslukkingssystemer, som er dokumentert minst like effektive som sprinkler.

Standarden viser til vanntåkeprodusentens DIOM manual, som beskriver hvilken testprotokoll anlegget er testet til – hvor mye trykk, vannmengde, høyder og avstand mellom dyser – slik at anlegget blir prosjektert og installert riktig. Sprinkler henviser til datablader fra sprinklerprodusenten, som beskriver hva sprinklerhodene er testet til – hvilke høyder, hvor mye trykk og vannmengde som kreves for forskjellige avstander mellom hodene. Metoden er altså ikke veldig annerledes, bortsett fra at sprinkler definerer krav til vannmengde i standarden, mens vanntåke krever stor-skala branntester slik at man kan optimalisere trykk og vannmengde for den type arealer og volum som skal sikres.

Vanntåke har kvaliteter som gjør at de kan redusere klimautslipp i byggindustrien betraktelig. Det må bransjen få kunnskap om.

Sprinkler kontrollerer og slokker branner effektivt. Utfordringen er at sprinklerstandardene setter krav til hvor mange liter vann som skal sprute ut, og da blir det begrenset hva man kan forbedre. Vi vet jo at man kan kontrollere og slokke branner med betydelig mindre vann enn sprinklerstandardene krever. I tillegg krever de mindre vann, og mindre bygningsmasse.

Dette er informasjon fagautoriteter må ta innover seg. Vi vet at Bygg- og Anlegg representerer en stor del av jordas CO2-utslipp og at VVS representerer en stor andel av dette (estimert til 20% for nybygg og 40% ved renovering). Slokkeanlegget er en vesentlig andel av VVS-leveransen, da det forgrenes og dekker hele bygget. Her henger frukten lavt for å ta grep om å kutte vesentlige utslipp umiddelbart! 

Manglende informasjon i dagens forskrift skaper usikkerhet knyttet til om vanntåkesystemene er like pålitelige som tradisjonell sprinkler. Finans Norge og FG Skadeteknikk bidrar i liten grad til å spre relevant informasjon. Mest sannsynlig bygger dette på misforståelser, virker det som – som jeg har illustrert i dette innlegget. I praksis blir det vanskelig å velge miljøvennlig.

Skal vi ta klima, lovnader og mål om å redusere utslipp på alvor, så må alle bidra, også slokkebransjen, som altså bidrar vesentlig i et byggeprosjekt. Det kan enkelt gjøres ved at norske myndigheter, Direktoratet for byggkvalitet og FG Skadeteknikk som fagautoritet, åpner for å lære om branntekniske alternativer som kan bidra til å redusere klimautslippene i byggebransjen.

FG Skadeteknikk og Finans Norge kunne kanskje starte med å imøtegå en dialog om den nye europeiske standarden og hva den faktisk forteller. I motsetning til hva FG mener, så er det standarden det i hovedsak kurses på, da den legger føringene på hva som kreves av dokumentasjon, og hvordan anlegg skal dimensjoneres, installeres, driftes og vedlikeholdes. Produsentene dokumenterer at kravene i standarden er oppfylt, og detaljene om krav til trykk, vannmengde og avstander for deres system, samt eventuelle begrensninger.

Min invitasjon – som til nå er blitt avvist – står fortsatt ved lag.