- Det er sjeldent at eksisterende tekniske installasjoner kan ombrukes 1:1

– Ved ombruk av teknisk anlegg begynner vi med en ombrukskartlegging der de tekniske fagene vurderer i hvilken grad installasjonene eller komponentene kan ombrukes. Hvert enkelt fagområde kjenner til hvilke forskriftskrav som må oppfylles for ombruk. I slike vurderinger ser vi også på resterende levetid opp mot fremtidig leieperiode, sier Lara Hammer, ITB og teknisk byggherreombud i Evotek. Hammer fullførte 5-årig master i energi og miljø fra NTNU i 2019, men startet i Evotek allerede i 2017. Før dette har hun en bachelor i økonomi og administrasjon fra BI.

Hammer jobber sammen med Evija Izaka, miljørådgiver i Evotek, for å kartlegge muligheter for ombruk. Izaka er kursholder på vegne av Grønn Byggallianse innen BREEAM In-Use, BREEAM-NOR.

– I tillegg til å vurdere restlevetid, den tekniske tilstanden og om de ombrukbare komponentene oppfyller de tekniske kravene, er det viktig å vurdere fremdriften til prosjektet. Prosjektets fremdrift henger ofte sammen med ambisjonene, og hva som faktisk er mulig å få til. Dersom ombruk fra andre prosjekter vurderes, såkalte «donorbygg», må også de praktiske aspektene som tidsplaner, fremdrift og mulighet for mellomlagring vurderes. Dette kan dessverre komplisere gjennomføringen av ombruksprosjekter i praksis.

Izaka forteller at selskapet dekker flere fag- og ansvarsområder, noe som gjør at de ofte kan jobbe tverrfaglig og dele erfaringer og kompetanse på tvers av virksomheten. 

– Siden vi ofte blir involvert i tidligfase i prosjektene har vi mulighet til å integrere ombruk av tekniske anlegg i planleggings- og designprosessen, noe som gjør at vi kan bistå prosjektteamet med å optimalisere løsningene for både funksjonalitet og bærekraft, sier hun. 
 

Begge peker på flere viktige vurderinger i forbindelse med ombruk av tekniske installasjoner.
– For det første er ikke alle de tekniske kravene for ti år siden ikke tilsvarende de vi har i dag. Dette gjør at enkelte tekniske komponenter ikke er ombrukbare, eksempelvis undersentraler med eldre protokoller. En annen utfordring er den teknologiske utviklingen og at det stadig kommer bedre tekniske løsninger.

– I vurderingen av hva som er et klimatiltak må man vurdere hvorvidt det er mest miljøvennlig å ombruke en komponent som har høyt «driftsutslipp», fremfor å skifte denne ut med mer energieffektiv komponent som gir lavt «driftsutslipp», men høyt utslipp relatert til installasjonen. I tillegg til det må man vurdere leietakerens krav og behov for utskiftning. 

– Eksempelvis, utskiftning av kanalnettet kan medføre lavere trykkfall som gir lavere energibruk og mer effektiv drift, mens ved å ombruke kanalnettet får vi lavere utslipp ved å beholde det vi har, sier Hammer.

Izaka forteller om flere utfordringer når det kommer til ombruk av tekniske installasjoner.

– En annen utfordring er kompabilitet mellom installasjonene. Det er sjeldent at eksisterende installasjoner kan ombrukes 1:1, noe som gjør at ombruk krever tilpasninger. Det kan føre til at tilpasningene blir så omfattende at det blir vanskelig å forsvare kostnaden sammenlignet med å anskaffe en ny installasjon. 

Videre kan det være krevende å kartlegge tilstanden på en installasjon om det ikke foreligger god nok dokumentasjon. Uten dokumentasjon blir det vanskelig å vurdere tilstand og avdekke eventuelle avvik, noe som kan skape usikkerhet i prosjektet. 

– Til slutt må det hele tiden foretas vurderinger knyttet til kostnader og tiltakets bidrag til klimagassreduksjon. Når det gjelder kostnader så ser vi allerede en positiv utvikling når flere og flere aktører velger ombruk. Om flere prosjekter forsøker å ombruke tekniske komponenter og vi som bransje er flinke til å dele erfaringer, vil dette kunne gi reduserte kostnader og dermed økt ombrukbarhet, sier Izaka.
 

Hammer forteller at hvert enkelt fag må gjøre vurderinger av forskriftskravene til ombrukte tekniske installasjoner.

– Det enkelte fag vurderer forskriftskravene og vurderer om en komponent eller installasjon kan ombrukes. Disse vurderingene brukes som innspill i prosjekter for å sikre høyest mulig grad av ombruk.  
Izaka tror at bransjens vilje til ombruk er høyere enn takten på tilpasningen av forskriftskravene. 

– Vi opplever at mange aktører har høye ambisjoner når det gjelder reduksjon av klimagassutslipp fra deres bygg og prosjekter, men manglende insentiver og reguleringer kan være til hinder for at disse ambisjonene realiseres i sin helhet.

Hvordan kan forskriftskravene tilpasses for å gjøre det enklere å ombruke tekniske installasjoner?
– Kravene til byggets energieffektivitet burde samkjøres mer dersom ombrukte komponenter benyttes. Det kan gjøres gjennom lavere krav dersom bygget kan dokumentere en viss prosentandel av ombrukte komponenter. Vi er også spente på hvordan kriteriene for sirkulærøkonomien til EUs taksonomi vil se ut, og om det vil stilles lavere krav til byggets energieffektivitet dersom prinsipper for sirkulærøkonomi benyttes, sier Izaka og fortsetter:

– Samtidig ser vi at manglende forskriftskrav til vedlikehold av tekniske installasjoner i eksisterende bygg gjør at det ved demontering kan det være vanskelig å si noe om produktets restlevetid og tilstand. Det finnes regelverk for el-kontroll, ulike kontroller av brannteknisk utstyr i byggets driftsfase, energivurderinger av tekniske anlegg og annet som kan bidra til å danne grunnlag for status på tekniske anlegg. Men det er ikke alle som gjennomfører disse kontrollene eller har gode rutiner på lagring av dokumentasjon. Dette kompliserer demontering og ombruk i fremtiden, Jeg mener derfor at kravene til dokumentasjon av vedlikehold og tilstand kan være noe strengere enn i dag, sier hun.

Izaka peker på endringene i TEK 17 som sier at det alltid skal utarbeides en ombrukskartlegging dersom et byggeprosjekt inneholder rivning av eksisterende bygningsmasse. 

– Svakheten i forskriften er at det kun skal utarbeides en kartlegging uten at det stilles krav om faktisk ombruk. For å sikre at bransjen kommer videre bør det stilles strengere krav til faktisk ombruk, eksempelvis ombruk av et bestemt antall produkter i henhold til bygningsdelstabellen, og ikke bare utarbeide en rapport som ingen utenfor prosjektet ser på. Siste versjon av BREEAM-NOR manualen stiller krav om faktisk ombruk dersom prosjektet medfører rivning av eksisterende bygningsmasse. Men det er ikke alle prosjekter som går for BREEAM-sertifisering, noe jeg mener tilsier at forskriftene bør justeres.

– Manglende systemer for deling og offentliggjøring av informasjon på tvers av organisasjoner kompliserer også arbeidet med ombruk. Dersom myndighetene hadde innført krav om utarbeidelse av en ressursoversikt i alle bygg ville det forenkle jobben med å identifisere muligheter for ombruk. Det samme gjelder en enkel godkjenningsordning for brukte byggevarer og krav til sertifisering av brukte byggevarer.

– Til slutt mener jeg det burde innføres krav til en form for deklarasjon, en slags EPD for ombruk, på produkter. En slik deklarasjon kan inneholde veiledning knyttet til demontering, informasjon om produktets egenskaper og annet som kan bidra til høyere grad av ombruk, sier Izaka.
 

Hvordan tror dere ombruk av tekniske installasjoner vil utvikles i årene som kommer?
– Med økt fokus på ombruk vil det sannsynlig oppstå flere plattformer for handel med ombrukbare komponenter, et marked som i dag er ganske lite. Sammen med tilrettelagte forskrifter tror jeg det vil stimulere til økt ombruk av tekniske installasjoner og komponenter i fremtiden. Jeg håper at fremtiden blir mer ombrukbar og for å få til dette må vi installere komponenter i prosjektene våre som er ombrukbare i fremtiden, sier Hammer og får støtte av Izaka:

– Jeg tror den teknologiske utviklingen vil gi flere muligheter til å overvåke og optimalisere tekniske installasjoner slik at levetiden kan forlenges. Da kan vi også være trygge på tilstanden til komponentene og ombrukspotensialet økes. Jeg håper også at det kommer flere standarder og retningslinjer som forenkler ombruk i praksis. Etablering av flere ressurssentraler som «Ombygg i Oslo» vil i tillegg bidra til å løse utfordringen med mellomlagring. 

– Heldigvis har vi mange ambisiøse aktører som er flinke til å dele kunnskap og erfaringer, noe som bidrar til større aksept og kan gjøre ombruk til et naturlig valg for flere. Vi heier på en mer ombrukbar fremtid, avslutter Izaka.